Svein Ketil Søiland's slekt på min fars side |
|
|
Min oldefar Klaus ble født på Søyland i Gjesdal kommune året 1844. Han ble viet av Sogneprest Gunnerus med Maria Nese fra Næse i Gjesdal kirke året 1868. Maria var 22 år og Klaus 24 år da de feiret bryllupet i brudens hjem. Dette varte 3 heile dager til ende, som det var skikk i den tiden. De fikk tilsammen 10 barn, hvorav 8 ble voksne. Første barnet Ketil, min bestefar ble født i 1871. Det fortelles at Klaus Søyland begynte i snekkerlære som ganske ung og egentlig hadde tenkt å ta den veien. Men etter å ha utstått læren og drevet som snekker en tid, drog jorden og hjemmegården så sterkt på at han tok hjemover igjen til Søyland. Han kjøpte seg en del av denne og bygde huset sitt ved hovedveien. De ble boende ved veien på Søyland i 9 år, der Klaus da tillike med det lille bruket også drev som "skyss-skaffer". Det var stor trafikk på den tiden, fordi hovedveien mellom Austland og Vestland passerte der. Maria solgte kaffe og mat, som da på en slik skysstasjon kunne være en innbringende forretning. Men handverket drog også i Klaus. Han lå således til begge sider og kunne ikke bare holde seg hjemme. Turvis tok han ut på bygningsarbeider. Således var han i hele 2 år og arbeidet på seminarbygningen på Stord. Om bygningens dimensjoner kan man gjøre seg et begrep når man hører at han og en annen mann arbeidet på trappen alene en hel vinter.
Hans eldste bror Kittil kom imidlertid på at han ville selge hovedbruket og Klaus syntes ikke han kunde føre over seg at det skulle komme fremmede til gården, som da hadde vært i ættens eie i nesten uminnelige tider. Han kjøpte gården for ca 10.000 kroner, en høy pris etter den tidens forhold. Slekten som var kommet fra Austrumsdal i Bjerkreim for langt tilbake i tiden, hadde på gården Søyland blant andre sittet med 4 Kittiler, far og sønn etter hinannan. Han som nå solgte til Klaus var den femte.
Da Klaus overtok denne store gården blev han helt opptatt hjemme og måtte for det meste slutte med bygningsarbeider. Han utmerket seg særlig med saueavl. Der drev han det stort og det var etterspørsel etter hans sauer og verlam. Han var den første som innførte sjeviotrasen til Gjesdal. En veldig rugg kjøpte han fra Juhl på Halsnøy Kloster og tiltrakk seg straks oppmerksomheten. Han stelte smalen selv på en mer rasjonell måte enn tidligere. På kreaturdriftens område i det hele var han en fremskrittsmann. Således var han også den første i Gjesdal som stelte kjørene selv, som senere ble en allemannssak. Derved fikk han følge bedre med, interessen vokste og resultater uteble ikke. Hans kreaturer utmerket seg til ulykken var ute da lynet drepte 5 av hans beste kjør som gav tilbakeslag det tok lang tid å gjenreise. I 1903 overgav Klaus gården til sønnen Svein Søyland. Klaus lå senere heller ikke på latsiden og var alltid med på forefallende arbeid helt til de 3-4 siste årene av sitt liv. Maria var en dyktig husmor i det hele tatt. Hun utmerket seg også sterkt innen smør og osteproduksjon. Hun hadde et genialt grep på tingene og drev til å få 2 første, 1 æres og 2 tredjepremier for smør. Slik oppnådde hun høyeste salgspriser for sin produksjon. Paret var til det siste samme merkelige tilfelle, også i høy alder, med at de nesten aldri var syke, bortsett fra en influensatur i siste leveår. Min bestefar Ketil begynte på amtskolen og kom senere inn på Kristiansandske Brigades underoffiserskole, der han ble uteksaminert 1891. Fra august 1893 var han ansatt som politikonstabel ved Bergen Politikorps. Stillingen hadde han til 1901 da han ble ansatt som overkonstabel i Fredrikstad, og senere lensmann i Skiptvet. Han viste stor interesse for sitt arbeide og ble betrodd mange vanskelige oppgaver han løste til alles tilfredshet. Som påskjønnelse herfor fikk han justisdepartementets stipendium til reiser i inn- og utland for studier av ordens- og kriminalpolitiet. Til Haugesund kom han i 1917 som byens første rusdrikkbetjent. Han var i sitt arbeide der i byen ansett som en meget dyktig politimann og var en tid konstituert politifullmektig og også ekstraordinær politimester. Tilbake til høsten 1891 da Ketil underviste ved Chr. Brun’s Høiskole i Sandnes. Her møtte han Sina Watne, hans elev i matematikk på denne avanserte folkehøgskolen, en skjønnhet og datter til en av de største bøndene på Jæren, Lars Store Watne. De forelsket seg. Den flotte velvokste bondesønnen fra Øvre Jæren, ble godtatt som ektefelle og han endret etternavnet til å skrive "i" istedenfor med "y". Kanskje var i den tid "finere" å skrive Søiland heller enn Søyland? Utskrifter fra datteren til Klaus, bestefar Ketil's søster Maria Søyland’s minneoppgave: Eg er fødd og oppvaksen i trange kår, så eg fekk tidleg lære både arbeid og sparsemd, men eg hadde likevel ein gild og koselig heim, som eg ikkje ville byta med nokon. Farfar min var velståande og ein drivande mann, men då eldste sonen skulle overta garden, viste et seg at han ikkje dugde til gårdbrukar, det var lærar han skulle vore, slik som mor hans ville, men farfar meinte at han som var eldst skulle sjølsagt ha garden. Men det gjekk fort den vegen som hønen sparkar, og garden måtte seljast enda så godt han var tilsett. Far min (Klaus), som var andre sonen og hadde levelege vilkår fra før, han tykte likevel ikkje det gjekk an at odelsgarden skulle koma på frammane hender. Han kjøpte garden, ennå så gjeldbunden den var. Me hadde store hus heime, og då det ikkje var skulehus i grendi, leigde med bort eine stova til skulen, det var kun i den innkomme til renter og avdrag på gjelda. Når me hadde skulen, så hadde me sjølsagt læraren og, for han hadde lang veg til heimen sin. Mor mi sat ofte til langt på nott, og streva ved seljesvev, som skulle Vera ferdig til marken. Då sat gamle læreren og spolte til henne. Som ventande var, vart han svevnug i skuletimane, og når ungane las i kor, fall det så godt for han å sova, stogga dei for eit eller ana, så vakna han, men var dei igang att med lesinga, så sovna han att. Det var mor som lærte oss å lese, ho lærde oss kveldsbønn og bordbønn. Ho lo når hu fortalte om at ho bad far om han ville læra Kjetil, eldste bror min å lesa. Jau, han gjekk i gang, men då han hadde halda på ein liten time, sa han at den tosken lærar aldri å lesa. I stova heime hadde me ikkje fine møbla slik som dei har no. Me hadde eit skåp på veggen frå døri, det var vel 1 par meter langt, med 4 hyller. Der hadde med ståande 8-9 mjølkekoller, dei sto der til fløyten hadde skote opp så dei kunne skumme den av og kinna den til smør, som var den likaste salgsvare me hadde. Så bytte dei med andre koller. Av mjølki som ikkje trongst i husholdet, laga dei fatost. Det var riktignok eit gardin for skapet, men det var vel ikkje så heilt sanitært likevel, men mor fekk då ein fin sølvpokal i premie for smør. Av blad heldt me berre "Vestlandsposten" og "Børnetidende". Eg skjønna meg ingen ting på politikk. Eg høyrde dei voksne snakka om at far min var moderat og farbror min var radikal. Me var ti syskin, men bare 8 vart vaksne. Det var svært travelt for mor og far til me ungane vart til hjelp. Dei kunne til dømes stå opp i 3-4 tidi om notti og klyppa sauene før dei mjølka og stelte kyrne. Eg vart ikkje meir enn 7 år då eg var med å mjølka, men eg fekk no dei lettaste kyrne. Då eg var 10 år, måtte eg gå kvar dag på fjellet og raka om sumaren så lenge slåtten varde, det var 9-10 vikor. Eg gjekk det meste berrføtt og ofte låg eg om notti og drøymde at det var orm i sengi, det verste eg visste. Om eg gjekk berrføtt i all slags ver, så vart eg aldri forkjøla. Me sat for det meste ute og åt, når det regna så draup det i mjølkekoppane, så vart dei ikkje så snart tomme. Når me var ferdige i fjellet, var det alltid hast med å skjæra og trøskja kornet. Det første eg hugsar, bruka dei tust, seinare fekk me trøskjemaskin og den var så tung at me måtte vera to om å dra han. Det gjaldt om å få mylla så fort som råd, ein sekk havre til mjøl og ein til gryn. Av mjølet baka mor flatbrød, som me hadde om morgonen med mjølkesupa til. For å spare på smøret fekk me soll, men 5-6 beta attåt med smør og myssmør på. Eg hugsar enda den vesle brune skåla mi, som sto nest ved sida av langbordet. Av grynet fekk me graut om kvelden, med litt sirup på, for det var billigere enn sukker. Om hausten når me hadde slakta støypte mor talglys, saueinnmaten hakka dei i ein stor innhol hoggestabbe. Det kom ymse treflise med innmaten, men pølsa smaka like godt for det. Når me hadde brett talgi og silt av alt fettet kalla me det som var att for skræe. Blodkomlene som var kokte dagen før og var kalde, tok mor og skar opp ismåbitar og værmde dei i lag med skræene. Sa satte ho gryta på golvet, og alle me minste ungane sat ikring med kvar sin gaffel og åt, - å nei kor det smaka. Seinare fekk me kjøttkvern, men pølsa vart ikkje betre av det. Det er greit no for folk å sende dyri til slaktehuset, det er berre å leia dei inn i ein lastebil og fara avgårde med dei. Far min fortalte om ein gong han gjekk 4 mil fra Søyland til Stavanger og leide ein stut. Han sa at stuten var ikkje videre blid når dei møtte folk som han ikkje var van med, og når han brølte som verst, gav far litt lang tamp, for han tykte det var moro når dei rymde for beistet. Det var ei faster mi, som fortalde om far min som var den minste i barneflokken, han saug mor si til han var 3 år. Når det kom framande, sprang han på loftet og sto der å ropa: "Mor, kom og sett deg med patten". Det var hardbalne karar på Søyland den tid. Ein morbror til far min hadde ein son som hadde tannverk. Det gjaldt no å få ut denne tonna og det var for dyrt å gå til tannlækjar, ikkje veit eg om han fanns heller. Så tok far hans ein stempel og sette på tonna, banka så med ein hammar, og tonna måtte ut, men stakkar den som åtte ho. Eg hugsar ikkje farfar min, men det er fortalt så mykje om han. Han var visst litt utanom det vanlege. Ein dugande gardbruker. Hans motto var: "Me skal dyrka jordi mens me leve". Dei fortalte om då han var ut og skulle fria. Han skulle kjøyre hevd på ein åker og måtte dra gjennom gardsrommet til naboen. I det same kom dottera ut frå fjoset, han stogga hesten og prata litt om eit og anna. Så seier han: " Eg har tenkt å få deg Kari til kona, kva meinar du?" Jau, sa ho, det var ikkje noko i vegen for det. Så var det gjort, han vasa ikke vekk tida og fekk ei god og gild kona Han var før si tid med arbeide på fleire vis. Då det ikkje var dynamitt på den tid, brukte han å grave unna store steinar, så han fekk søkka dei ned, men ofte med fare for livet. Ein gong dei drog han fram, sa han det var gale han ikkje fekk med treskono. Då dei hadde fått postveg gjennom bygdi, var bøndene pålagte å arbeide opp kvar sitt vegstykke og farfar gjorde det på sitt vis, han plukka ned stein, men då vegingenløren kom seier han: "Nei, Søyland, det går nok ikkje å lage veg på denne måten. "Jasså, sa farfar, det skal godt vet til å bedømma halvgjordt arbeid,- og dreiv så på vidare. Seinare viste det seg at det var det beste vegstykke. Ein gong då han var gammal ville mor vyrde han med ein kopp kaffi som var skjeldan vare i den tid. Han slo då kaffien opp i ein stor skål med saup, og drakk så det heile. Det var ikkje berre det at far og mor arva ein stor gjeld, men like vondt var det med alle ulykkene dei var ute for. Verst var det ein sumar då lynet drap dei 5 beste kyrne. Dei var ikkje assurert, så det var eit stort tap. Så var det ein gong så sein vår at dyri heldt på å svelta ihæl, det var ikkje råd å få kjøpe høy og kraftfor var det ikkje snakk om i den tid. Ein gong hadde det vore tjuve i fjellet og stole 10-11 sauer. Far leita både lenge og vel, men fann dei ikkje. Seinare fann dei klavene i ein brunn dei reinska upp ein stad som skal vera usagt. Mor mi hadde lite å rutle med, men ho var ikkje så snart rådlaus. Ein gong kom lensmannen uventa og ho hadde ikkje hverken finbrød eller kaffi i huset. Så tek ho ein leiv flatbrød, for det var me aldri lens for, og då ho hadde nykinna smør, smurte ho på heile leiven, sette så fram ei stor skål me fersk saup og bad lensmannen til bords. Han sette til livs det heile, og skrytte av at han kunne ikkje fått noko betre. Ein gong kom det ein stakkar, som gav seg ut for å vera frå Værdalen etter at det fæle raset hadde gått i 1893. Han sa han hadde mist kona og born og alt han åtte. Mor tykte så synd om han og gav han mykje meir enn ho hadde råd til. Seinare fekk me greie på at det var ein fant som aldri gjorde anna enn drakk. Me hadde det ikkje så gromt i jula i gamle dagar, med gåvær og all slags god mat. Søndag før jul, som me kalla for svartesøndag, då hadde me saueføtter,- det beste måltid i året. Når me hadde mølja, som me kalla det, bløytte med flatbrød i den kraft som saueføttene var kokt i, etter at med hadde skumma av alt feittet. Det hadde me i ein skål der alle duppa beten i same skåli. Betane laga me av ein bete flatbrød med litt kjøtt og potet på, så rulla me dei saman og duppa dei i feittet. Det hadde me i ei skål der alle duppa beten i same skåli. Betane laga me av ein bete flatbrød med litt kjøtt og potet på, så rulla me dei saman og duppa dei i feittet. Det var no ein lov for at me ikkje skulle duppa kvar bete meir enn ein gong, men det vart nok ikkje alltid halde. Me hadde ikkje blautkake og formkake og allslags småkaker som no. Jo ofte hadde med saueribbe, steikt på tein, og risengraut. Juledagsmorgon hadde me kanskje litt at av grauten, ellers fekk me kvar si julegeit og lefse og syrekaker med mjølk eller ølost til, ettersom me lika det. Etter at bror min, Svein, tok garden vart det bedre med økonomien. Han var ordfører og seinare lensmann. Det er mange hærm etter han, både frå heradsstyre og alle basketak med tyskarane under krigen. En gang skulle Svein som lensmann fylle ut et skjema bl.a om kva politisk farge han hadde. Lojal jøssing, skreiv han i den rubrikken. Så var det ein gang nazistene ville at Gjesdalbuane skulle få greie på kva dei hadde å rette seg etter når tyskarane rådde. Dei fastsette møte og då tidi var inne var det ikkje komne andre attåt taleren enn lensmannen og ein tusling som dei ikkje rekna stort med. Då sa lensmannen til taleren at han kunne berre ta til med møtet, for Gjesdalbuen var alltid presis å møta fram. Verst var det då han saman med betjenten kasta ut av kontoret sitt ein tysk kaptein som kom og klaga for noko. Etterpå kom han til å tenkja på kor gale det var det dei hadde gjort, men det kom han ifrå, då han køyrde snøggast råd til Stavanger og la fram klage på tyskaren til overkommandoen der. Han kom før tyskaren og då han kom med si klage vart den avvist og han vart sendt til austfronten. Då eg var 21 år gifta eg meg med odelsbonden på nabogarden. Me hadde ein gild og koselig heim, men me fekk og motbør i livet. Det var i 1917 at motbør og ulukke tok til. Då brann huset vårt, som me nettopp hadde fått i god stand. Det var assurert for 6000, men då alt hadde stege så bygde me oppatt for 13000. Det var 2 smågjentor som var syndarar, Marit 5 år og Rannveig 3 år. Det låg halm på gulvet som skulle tørka og has i ei seng og dei ville leika med å stikka halmstrå inni omnen og røykja sigaretter som dei hadde sett folk hadde gjort, endå det var ingen i huset som gjorde det. I 1927 fekk me kausjonstap på 13500, og det var mykje pengar på den tid. Då vart eg så motlaus og nedfor, og det verste var at eldste sonen Eimund, måtte reise til Canada, for å retta på økonomien. Vi kom over dette og borni vaks til, dei var snille og hjelpsame og alt var vel, alle gjorde sitt beste. Så skulle mor og far ha diamantbryllup og eg tykte eg måtte vyrda dei med eit lite dikt. Eg stod i kjellaren og baka lefser, som eg skulle ha til høgtida. Far sa han var lei av å feire så mange brudlaup, men mor visste ikkje noke gildere enn å ha mange om seg. Dei tykte no båe at det var festleg når alle 8 borni kom og bad til lukke med dagen. Til middag var det rjomegraut, med
spekemat og flatbrød til. det var masse folk, for bror min ville så gjerne
vyrda far og mor som hadde gjort så mykje for han. Til kaffien var det
lefser, potetkaker og julebrød. Diktet vart lese ved middagsbordet: Til far og mor sin diamantbrudlaup 3/7 1928.
Takk for alt de for oss var, hjartens kjære mor og far; takk for dykkar kjærleik stor, som fylgde oss kvarhelst me for.
Takk for alt frå me var små, varleg de oss vakta då; om titt me gjekk på villan veg, de trufast vende våre steg.
Då de tok til med eigen gard, vart arbeidsdagen stri og hard, og hugen var vel stundom sår, fordi de sleit i småe kår.
De sleit og sleit ei tid så lång, til langt på nott så mang ein gong; men dagen kom så ljos og bjart, og odelsgarden berga vart.
Du mor var glad og lett i hu, ein gjestfri heim de hadde du; hjå deg fekk hus båd’ fant og fut, du styrde aldri nokon ut.
No lid og lakkar det mot kveld, men Gud han trøyste dykkar sjæl, Hans frelsarhand skal leie deg, du far og mor på himmelveg.
Så gjekk åri, og alt var godt og vel, men i 1938 hendte det som mykkje verre enn alt det andre, - me miste ein son 21 år gammal. Men då var det ikkje anna å seie enn: "Herren gav, Herren tok, Herrens namn vere lova" No er alle døtrene mine gifte og flutt
frå heimen, den eldste sonen er flymekaniker på Sola. Han er ugift, men har
sin eigen fine heim og hage på Lura ved Sandnes. Andre son min (Kåre) har
garden. Eg er enkje og set no som kårkjerring. Yngste sonen min (Ketil) har
garden etter bror min, barneheimen min. Dei har ein son som heiter Svein,
etter bror min som ikkje hadde born. Han som har heimegarden (Kåre og Jorunn)
har 8 born. Eg har no 28 barnebarn, 13 oldebarn og får snart mange fleire,-
ikkje rart at jordi vert overfolka. Maria Søyland Maria var 21 år da hun giftet seg med
odelsbonden Abel Søyland på nabogården. 2 bosatte seg på Vigrestad og 1 ble
gift med Lars Osland på Folkvar i Høyland. Slekta etter Maria og Abel Søyland (fra 1982): Kari, Eimund, Målfrid, Kåre *), Marit, Rannveig, Ådne, Irene,
Kjetil *) Kåre Abelson Søyland’s 8 barn m/familier I Jorunn Olsdottor Perstølen 08.07.15, Kåre Abelson Søyland 10.02.10 IIa Margunn 09.08.39, Per
Torbjørn Nesbakken 06.10.42 Maskinkjøyrar, død 02.03.84, IIIa Ragnhild 17.05.65 Frisør Harstad, Arne Georg
Pedersen 23.12.56 Programmerer, IVa Øyvor 19.01.87, IIIb Jorunn 12.05.66
stud. ernæring, Oslo, c Anneli 08.04.75 skuleelev, d Solvor 15.06.78
skuleelev, IIb Ådne 04.08.40 Maritim sjef i Harstad, Oddbjørg Hansen 28.08.42
Husmor og kioskeksped., IIIa Marit 22.04.68 stud. reiseliv i Sverige. b Ståle
10.02.78 skuleelev IIc Dagfrid 08.04.42 teleekspeditør, Gjesdal, Arthur Almar
Bye 17.09.47 reparatør - død 08.08.81, IIIa Unn 14.06.65 sjukepleiar, Gjesdal,
Tom Birkeland 06.12.62 murer, IVa Torunn 08.04.87, IIIb Brit 20.02.68
ekspeditør, Gjesdal Kjersti 12.06.70 skuleelev, Gjesdal, Arnulf 27.07.71
Læregutt sveising, IId Ola 30.04.44 Sjåfør og Bonde, Øksnes Lillian Gretha
Larsen 05.05.41 rektor, IIIa Kristin Lillian 07.04.66 resepsjonist NTH,
Trondheim, Birol Ciplak 03.08.64 hotellarbeidar, IIIb Kåre Audun 11.05.73
skoleelev, Olaug 15.11.75 skuleelev, Leidulf 22.12.77 skoleelev, IIe Svein
12.01.47 regnskapsfører, Gjesdal, Ruth Anne Moen (skilde) 24.05.50 musikklærar,
Suldal, IIIa Sveinung 04.03.83, IIe Svein, Ellinor 050854 Stud.aktivitør,
IIIb Jan Fredrik 23.05.78 skuleelev, IIf Ingrid 11.03.50 lærar, Jølster,
Magnus Kåre Hope 18.01.40 rektor, f.t. Tinn, IIIa Jorunn 13.04.75 skuleelev,
b Olav 18.04.80 skuleelev, c Endre 04.06.84, IIg Aud 08.09.54 språkkons,
Nord-Aurdal, Bjørn Karsrud 09.06.53 journalist, IIIa Kjellbjørn 19.07.86, b
Jogrim 03.07.88, IIh Kåre 28.03.57 Bonde, Gjesdal, Eivor Time 03.05.61 lærar,
IIIa Kjartan 30.03.86, b Steinar 28.09.88 På gården var ca 40 mål dyrket da Abel overtok og på vel 50 mål da han gav den fra seg til sønnen Kåre. Her var da 15-16 melkekyr, 60-70 vinterfora sauer og to hestar. Utmarka var ca 2000 mål og låg opp mot 440 m. o. h. Der var mykje fin grasmark og fem løer der som blei fylte med markhøy om sommaren. Fra Kåre’s (fars fetter) minner gjennom
79 år: Den første kjærleiken For ein gutt vil det før eller sidan melda seg ei jenta, og slikt vart det for meg og. Ho og faren var innflyttarar på grannegården og ho var av det slaget alle gutar likte. Ho var 9 år yngre enn eg og eg visste frå fyrste stund at ho var ikkje kvinna for meg. Men me heldt samman den sommaren og hadde det både gildt og mindre gildt. Det heile løyste seg opp av seg sjølv, då ho og nest yngste bror min reiste på ungdomsskole, det vart dei to som heldt i lag. For meg hadde det vore ei fin oppleving og eg kjende meg åleine og sakna det som hadde vore. Han morbror Svein merka nok dette og ein dag sa han til meg at eg skulle søkja på ein folkehøgskule. Det gjorde eg då den sommaren i 1933 eg var 23 år. Eg søkte på Voss og på Fana og kom inn begge stader. På Fana var det timer i smedlære og det hadde eg alltid hatt lyst til, men morbror sa: - Du skal til Voss og finna ei ekta dølajente. Og Voss vart det. Eg hugsar der fra ein dag då eg kom etter rekneprøven, stod det ei jenta oppa låg mur framføre inngangen og ho spurde kva svar eg hadde fenge på det og det stykket. Det vart til at Jorunn og eg heldt saman frå fyrste stund. Sommaren etter kom ho til Søyland og vart kjend med folket mitt. Det var nok ein heller brutal overgang å koma fra det lune og skogkledde Hallingdal til det meir snaue og forblåsne Søyland og trua på framtida som gardkone vart vel ikkje styrkt!. Det gjekk enno eit år før det vart giftermål, men 21. juni 1938 var vielsen i Ål kyrkje. Far til Jorunn var skredder og handelsmann. Han hadde kledehandel, bokhandel og skreddarverkstad. Moren kom fra Høyholm i Helgeland og var lærer i mange år før hun kom til Ål i Hallingdal og giftet seg. Dei hadde også møtt einannen på Voss Folkehøgskule i 1905 og hadde senere brevkontakt. Far til Jorunn var i Amerika fra 1906 til 1912. Da vart det brydlaup i morens barndomsheim, Nordgaren på Høyholm. Jorunn skriver fra sine minner: Og så bar det av stad til Søyland i Gjesdal og alt det skulle føre med seg. Me flytta inn i hus med mor og far til Kåre der og same sommaren bygde dei kvist på huset som me skulle ha til soverom. Dette å leva i lag med den eldre generasjonen var ikkje alltid så lett. Me kokte i lag og åt i lag og sjølvsagt herkte det som tid. Det vart så til at farmor og farfar (Maria og Abel) skulle ha kjøkken i den eine "litlastovo og koke til seg sjølv der. Men farmor gjekk berre og gret. No hadde ho kokt til si vermor i alle år og så skulle ikkje eg kunne koke til dei! Eg sa då at dersom det var slik fekk me koke i lag og så vart det slik.
I Bergen bodde min bestefar Ketil og bestemor Sina på Nordnes da første sønnen Carsten ble født i 1896. Lars Watne ble født i 1898 og Magne i 1900. Det var skralt for økonomien til en politikonstabel, men med de mange pakkene fra gårdene Watne og Søyland klarte de seg. Da Politimesteren i Bergen fikk ny stilling i Fredrikstad, varte det ikke lenge før bestefar i 1901 ble "headhuntet" og tok ny stilling som etterforsker i Fredrikstad Politi. Magne ble igjen i Bergen og fostersønn i den velstående familien Clausen. Foreldre mente han her fikk bedre muligheter for fremtiden. Men Clausen gikk konkurs i 1918 og Magne ble hentet av brødrene Carsten og Lars og tatt med til Fredrikstad. Der fant han seg ikke tilrette og bestemor sendte han til gården på Watne, der han vokste opp med drengene. Han spiste også ved deres bord, selv da foreldrene kom på besøk. Magnes senere liv ble en urolig og farende tilværelse. Han søkte kjærlighet han ikke hadde funnet i barndomshjemmet og levet videre meste av sitt liv utenfor sin opprinnelige "kjernefamilien".
Carsten's "Spredte minner" - skrevet 1982, var eldste sønnen foreldrene satset på. Han kjempet for beste og høyeste utdannelse han fikk ved NTH i Trondheim. Senere som ingeniør fikk han gode stillinger og mange meningsfylte oppgaver. Fra gården hjemme på Jæren var bestemor kjent med hardt arbeide. I Fredrikstad fødte hun Signe i år 1902, Kari 1904, Ketil (min fart) i 1910 og Margot 1912. Det var ikke uvanlig med 7 barn, men med å arbeide for politiet måtte familien sosialt utad fremvise en høyere standard enn det jobben betalte for. At barna deltok i foreldrenes kamp for tilværelsen viste seg også senere. Godt utrustet som de var fysisk og mentalt, startet de hver for seg sine egne familier. Stoltheten til familien hadde de alle felles. Min far Ketil, som var født i 1910. Han reiste i 1926 ut som byssegutt på lastebåten 10000 tonneren m/s Haugaland. Lars var da "rømt’ fra Haugesund etter konkurs av sin jernvarebutikk og som aksjemekler. Han hadde tjent gode penger under "Jobbetiden" (1914-18) første verdenskrig, men da freden kom gikk det galt.
Han påmønstret i Newcastle som dekksgutt på seilskuten "Grand Duchesse Nikolavna", der han på kort tid avanserte til kokk og butler til en tidligere russisk fyrste som hadde rømt fra revolusjonen i1917. Med sin stilige 3 master seilskute fraktet han kull Newcastle -on-Tyne og returnerte med trelast fra Canada. Lars og fyrsten, som også var kaptein ble venner, nesten som far og sønn. Det å være butler gav også tilgang til bøker Lars benyttet seg av, samtidig som kaptein Nikolavna selv fant stor glede å lære opp en norsk ungdom. Med anløp av skip i Canada var det ikke uvanlig at mannskapet stakk av til bedre betalte jobber i dette jomfruelige landet. Lars hadde også eventyrlyst og ønsket etter en tid å skifte arbeid. Nikolaevne var selvfølgelig lei for å miste Lars og en utmerkede butler, men forstod godt situasjonen. De skiltes som venner og som et bevis på vennskap ble Lars anbefalt til H.P.Depensier, eier av Dome Mines i South Porcupine, Ontario. Depensier eiet også gruver i Sør Afrika og var ofte på reiser. Lars passet hus og eiendom og levet et innholdsrikt liv med anledning til å treffe mange mennesker. Spesielt var det geologer, og allerede den gang var det skrevet om olje i Nordsjøen mellom Norge og England. Det var også beskrevet hvorfor det ikke fantes gull i Norge. Lars var hos Depensier i 7 år til gruveeieren døde. Ketil kom til Canada med båten Haugaland og da Lars hørte lønnen broren hadde, ikke en gang nok til å kjøpe ferdigsydde klær for, snakket Lars med Depensier slik at broren fikk jobbe i gullgruven med 6 ganger høyere lønn enn til sjøs. Det var for Ketil betalt depositum til rederiet som var garanti for ikke å rømme fra båten i utenlands havn. Bestefar som da var politimester i Haugesund, løste ham fra forpliktelser og far fikk arbeidet i gruven. Han var da i 1927, 17 år. Han losjerte i et velstelt hus innenfor gruveområdet. Kontakten onkel Lars avgrenset seg mest til at de snakket sammen når Lars var ute og luftet hundene. De arbeidet og levet hver for seg. 17 år gammel var min fars "beste venner" personer fra forskjellige nasjonaliteter. Han ble slik godt kjent med språkene Engelsk, Fransk, Tysk og Finsk noe han senere i livet fikk stor glede av.
Lars hjalp til med å få finansiert fars første bil, en Ford T. Han holdt åpent hus og kjørte gjerne gjester til og fra festene. Han kom i kontakt med politiet da de syntes det gikk litt for livlig for seg. Lars følte sin stilling og prestisje truet. En slik bror var nok best å få vekk fra det festlige miljøet og derfor finansierte han fars tur hjem igjen til Norge. Han skrev til Carsten om "problemet" og ba ham finne et arbeide for Ketil i Norge. Men i 1929 var ikke arbeide å få i Norge, iallefall ikke som tilfredsstilte en livlig ungdoms behov. Bestefar finansierte derfor reisen tilbake til Canada og der møtte far igjen sin litt skuffete bror. Håpet å få broren ut fra gruvemiljøet hadde ikke lykkes. Men det løste seg med at Ketil fikk ny jobb som skogsarbeider langt borte fra gruvene. Det ble hardt fysisk arbeide. Tilbake til Norge igjen i 1932 veide han over 110 kg med muskler. Han var en kjempe og villig til armtak med en hvilken som helst utfordrer. Carsten var da bestyrer ved Karmøyruta og slik fikk han skaffet Ketil jobb som sjåfør på Karmøyruta. Det varte heller ikke lenge før han for å lære mer fikk han jobb ved Strømmen verksted og bygget karosseri på busschassis. PHT Schmidt i Bergen var kunde og leverandør.. På tur til Bergen med leveranse i 1932 tok far feriejobb for å kjøre turister på den nye veien til Norheimsund i Hardanger. Han ble der kamerat med sogneprest sønn i Vikøyr kirke Leif Ottesen. I Bergen møtte han også mange interessante personer. Lund senior som eide K.1871 og GoGo næringsmiddelfabrikk støttet sønnen Per med han startet firma Lund & Søiland i Nordahl Bruns gt. 3, bak hotell Norge. Samarbeidet med Per ble brutt etter kort tid og Lauritz Schmidt som lenge hatt et godt øye til Ketil ble ny partner 31.mai 1937 med start av firma K. Søiland & Co på bror Lars sitt handelsbrev. Co’en i selskapet var P.H.T Schmidt. En grunn for fars engasjement til Schmidt var at han møtte sin livs kjærlighet Solveig. Hun var pianist i en dametrio som hadde et engasjement på Boulevard. Min mor Solveig ville tjene penger til videre utdannelse innen musikk. Hun hadde allerede debutert med fremførelsen av Griegs A moll sammen med Filharmoniske orkester der HM Kong Håkon hadde vært hedersgjest i Calmeyers hus i Oslo året 1926. Musikklærer eksamen var også gjennomført og mor hadde underviste ved Musikk konservatoriet i Oslo da hun til forandring reiste tok engasjementet for sommeren i Bergen. Med langt lyst hår og som melkedrikker var det tøft i restaurant miljøet. Hun vakte oppsikt både som musiker og som en kultivert skjønnhet. Fars kjærlighet var ved første blikk begge fant senere fort ut at det var billigere og bedre å bo sammen enn på hybel hver for seg. 20. desember 1936 giftet de seg i Norheimsund med vielsen i Vikøyr kirke av sogneprest Ottesen. Prestesønnen Leif var Forlover.
Far og mor flyttet til i en rimelig leilighet i Løbergsvingen, som den gang var langt fra Sentrum, i huset til Ariansen. Mor syntes ikke hun fikk tid sammen med far som jobbet med å bygge opp det nye firmaet med Schmidt Svein ble født i hjemmet 15. oktober 1937. Else Ludvigsen ble ansatt som barnepleierske. Det tok ikke lang tid før Ketil var enig med Schmidt om at familien flyttet til leiligheten over butikken i Nordahl Bruns gt. 3. Da kunne Ketil være hjemme til lunsj med sin Solveig og bidra bedre for den ekteskapelig lykke. Det varte i 2 år til krigen kom 9. april 1940 og familien evakuerte. inntil sønnen Tyskernes innmarsj var rett utenfor vinduet ved hotell Norge og det ble funnet mest forsvarlig at Solveig og Svein flyttet til Tysse i Samnanger. Her bodde de sommeren 1940 hos handelsmann med eget bilverksted Håkon Hadeland. Ketil kom av og til kom på besøk og Solveig ga beskjed at hun ville tilbake til byen igjen. I august 1940 ble flyttet til moderne 3 værelses leilighet i Jørgen Moes gt 14. Der bodde familien da Klaus ble født 8.desember 1940. I bilbransjen mente man hestehandlerne var utkonkurrert da automobilen overtok Men disse tilpasset seg den nye tiden der og beholdt tradisjonen med kjøpskål. Alkohol var også stedet mange flyktet til med sine sorger og problemer. Meste av kreftene til Ketil ble brukt til å følge opp ovenfor leverandører, kunder og konkurrenter. Det viste seg skader på lungene med støv fra arbeidet i gruvene i Canada. Hans kroppsvekt hadde hjulpet på forbrenningen av alkohol. At han ikke lenger klarte samme mengde alkohol som tidligere var for at han var angrepet av tuberkulose. I ettertid begynte viste seg at den startet før han fylte 20 år og uten at han selv var dette bevisst. Ble var oftere trøtt og sliten, og mente enda at drinken var god medisin. Det kom til problemer med alkoholen.
Far, mor, meg selv (Svein Ketil) og min bror Klaus på Framnes sommeren 1941 For bedring, om ikke for annet enn forholdet til Solveig, tok han i 1941 frivillig opphold på Framnes Kuranstalt, Oppheim på Voss. Her viste seg senere et annet sykdomsbilde da tuberkel bakteriene i kroppen slo til på svake punkter. Nyrene ble angrepet og den ene ble fjernet ved operasjon på Røde Kors Klinikk i Fosswinkelsgt året 1942. Søiland Bilrekvisita og Ketil Søiland. Det startet i mai 1942. På søndagstur spaserte far (Ketil) og jeg (Svein) fra Jørgen Moes gate over Nygårdsbroen til Vaskerelven 39 for å se på et nytt lokale til forretninsvirksomhet. Firmanavnet var ikke bestemt, og far Ketil skrev på leiekontrakt i sitt eget navn. 24.juni 1942 registrerte Søilands Bilrekvisisita A/S ny virksomhet. Far var nå alene eier men mor (Solveig) ble oppført med 30 av de totalt 60 aksjene. Selv hadde far 28, mens Rigmor Hammerstad, kontordamen og Kjell Strøm Olsen, ekspeditør, fikk 1 hver sin. Forbindelsen til PHT Schmidt var avsluttet og krigen mellom firmaene blomstret i kampen om kundene. At han selv var syk og tappet for krefter var synlig. Dr Moene fant ut at nyrene ikke var som de skulle, utførte operasjon og fjernet den ene nyren. Senere fant at nyren var angrepet av tuberkulose (galopperende tæring), eller som var pådratt som følge av gruvearbeidet i Canada Snere angrep samme sykdom pungen, lungen, pekefinger, halsen mm et forløp som syntes ukjent for den tids leger. Tapre nok men ikke dyktige nok. I dag er sykdommen så godt som utryddet av Norge. Å gå inn på sykdom er vanligvis ikke å binde til ordet forretning. Men for Ketil var det annerledes. Uten sykdommen hadde han kanskje ikke vært i live, heller kanskje ikke skapt butikken han tilpasset sitt billede. Nyreoperasjonen ble foretatt i 1941. At han etter dette starter sin egen virksomhet i 1942 må det kunne sies at operasjonen var vellykket. Så langt greitt... I 1942 var virksomhet bygget på gode kontakter. Disse ble imøtekommet med største grad av personlig service. Blant annet var verksmester Birkeland på Mildebilene Søreide aktiv til å hjelpe naboer og kjente med kjøttpakker som ankom fra Førdetraktene. Til å ta imot og fordele disse forsendelser sa Ketil Søiland heller ikke nei. Etter knapt 1 års drift ble Birkeland/Søiland og Strøm Olsen tatt i Vaskerelven mens de ompakket kjøttet og skulle fordele kjøttet. Resultatet var full husundersøkelse også i privatleiligheten med beslag av de 100 ekstra eggene som lå i en stor krukke på vannglass og noen ekstra kjøttmiddager. Svartkledde Gestapofolk møtte Svein da han kom hjem fra Greve’s barnehage oppe ved Haukelandsveien. Birkeland, verkssmester på bilruta Milde -Bergen var hovedmann og ble sendt til Grini og senere Tyskland.der han døde i konsentrasjonsleir i 1944. Med Ketil i fengsel og som ansvarlig for et nystartet firma førte til at vareleverandører, Auto Supply og Torleiv S Corneliussen i Oslo måtte sende sine folk til Bergen. Nielsen fra Auto Supply var i Søiland Bilrekvisita sommeren 1943. Regnel og Per Filtvedt var der også. Det ble etter en tid besluttet å stoppe drift og varer ble forberedt pakket for return til Oslo. litt varer skulle også Wigand, Jæger og Auto 23 overta. Men skjebnen ville annerledes. Kvelden før alt var klart for avvikling følgende dag, kom far (Ketil) med Oslotoget. Jeg husker ham som en blek slank mørkhåret mann uten hodeplagg, i skinnvest, nikkers og med beksømstøvler, vinke fra stigbrettet da toget slakket av for stopp inne på jernbanestasjonen i Bergen. En god klem til Solveig, Klaus og Svein var det som videre skjedde. Fra den kvelden brukte far ordtaket "Intet kan stoppe oss". Han hadde "permisjon" fra Grini for å komme hjem til behandling av sykdommen og bli bedre før han måtte sone videre. En annen historie enn hva som vanligvis forbindes med tyskere, krig og fengsel? Etter hjemkomsten fikk han ansatt en bilbransjemann, Zander Fredriksen, som var bror til Fredriksen som da ledet Auto 23. Otto Beyer-Nordgreen ble ansatt som ekspeditør. Frk Iversen, sum led av poliemolit og brukte stokker for å bevege seg, ledet kontoret som befant seg midt i butikken. Arne Dalland var løpergutt. Varesykkelen med kurven foran brakte varene til buss fra Permanenten eller Brannstasjonen eller fra Rosenkransgt når det var forsendelser til områder nært til Bergen. Kaiene Nøstet, C. Sundtsgt og Bryggen var andre sendesteder. Varene kom med Jembanens lastebil til Vaskerelven. Om ikke sykkelen var stor nok til ble brukt HANDVOGN. Det hendte en gang at denne tippet rundt med full last av akkumulator batterier m/syre. I 1947 ble anskaffet en kombinert transport/ reisendebil. En Engelsk Fordson varevogn. Andersen (revolverkjeften) som hadde vært på feil parti under krigen, var nå tilbake for å begynne i arbeidslivet. Han var tidligere vært ansatt hos Brdr. Algaard og en kjent salgsmann. Han skaffet firma Søiland en ny storkunde i Indre Sogn, Årdal & Sunndal Verk. Søiland leverte daglig varer til buss selskapene rundt Bergen og til Bergens Sporvei. Firda Billag, Nordfjord & Sunnmøre Billag, Stranda & Sykkulven Billag. Finn Ose i Volda, fikk hjelp til opplegg av deler i startfasen og stor kunde. Einar J Eriksen fra Fredriksen & Co, 0slo, ble disponent i a/s Autodeler. Andre navn kom også i 40 årene bl.a Anton G Rosenberg , Øivind Glistrup, Skuldstad (Bilmateriell i Håkonsgt), Karl Knudsen, Auto Rekvisita (Ragnar Åsen) Per Martens Meyer begynte som løpergutt hos Autodeler og ble der senere ekspeditør. Der viste seg hos Autodeler å oppstå regnskapsproblemer og svinn for denne nye driften. Fredriksen i Oslo sendte en kontordame frk Larsen for å finne frem av problemer som var. Resultatet var kort etter at flere fikk sparken og Eriksen ble sendt Bergen for å ta ansvaret for driften. Han kom med sin nygifte kone Mary og leide på Harloff pensjonat i Strandgt over Berstad som bosted. Senere flyttet han til leilighet i Hordagt. Eriksen ledet til i 1946 da Arkitekt Skau som eide Nygårdsgt.8 der Autodeler leide lokaler i, spurte om firmaet var interessert å kjøpe eiendommen for kr 200.000.-Ut fra den tids pengeverdi var dett et meget gunstig tilbud. Eriksen forela styrets formann i Fredriksen & Co Ragnvald Fredriksen tilbudet. Eriksen mente det var nødvendig å investere for videre ekspansjon. Her kom til ulike synspunkter om fremtiden. Eriksen ble "forbannet" - sa opp stillingen og ble den nye leder i firmaet til PHT Schmidt K.Søiland & Co. Søiland og Eriksen kjente hverandre fra første dag Eriksen kom til Bergen. Konkurransen mellom dem var sterk da begge firma mer eller mindre hadde samme produkter og kunder. Likevell var det god personlig kontakt og Søiland sa tidlig til Eriksen at "hadde han hatt råd å betale den lønn Eriksen da hadde, skulle han vært ansatt hos Søiland. Først da Eriksen begynte i K Søiland & Co sa Ketil at nå hadde han råd til å ansette ham i Søiland Bilrekvisita. Etter bare et år begynte så Eriksen hos Søiland i Vaskerelven i 1948. Kontordame Hjørdis Flolid tok over etter frk Iversen som begynte hos Minde Sjokolade p.g.a kortere vei til arbeidet. Einar Johan Eriksen (født 1912) var også en meget god mann for Søiland, flink som han var med å bruke telefonen, sitt gode humør og dyktig fagmann med et kundetekke fremfor noen.. Et problem, ifølge ham selv, var at han ikke kunne å snakke bergensk. Med østlandsdialekt fra Kolbotn hadde han følelsen av å være utenfor "miljøet". Men kunder trøstet han med å si at det ikke var stemmen som betydde mest, men at hjertet og følelsen for sted og folk var avgjørende. Øyvind Glistrup, Eriksen tidligere hadde truffet hos Autodeler startet i 1949 firma Bergen Autoparts i Neumannsgt. Eriksen fikk der tilbud som partner og takket ja. Etter kort tid ble det brudd mellom ham og Glistrup og han kom igjen tilbake til Søiland Bilrekvisita i 1950 der han ble til 15. desember 1982, da bilfirmaet J.O. Jæger overtok virksomheten. Da Eriksen sluttet i Søiland Bilrekvisita i 1949 begynte Hans Langeland på hans plass. Bergens Sporvei var da en av firmaets storkunder, og det var god kontakt med ansatte i denne bedriften. Langeland var en sstor utadvendt personlighet. Han fikk det ikke til på samme måten som Eriksen da erfaring fra delesiden bare kan skaffes gjennom lengre praksis. Han var i firmaet til 1954 da Svein begynte. Han gikk tilbake til sitt tidligere virke som karosserimaker ved bussverkstedet på Sporveien. Etter Andersens kontakt med Årdal Verk i 1947 viste det seg her behov for batterier. Da prisene på nye la høyere enn det kostet å skifte plater, oppstod behovet for å kunne skifte plater og sette inn nye isolatorer i battericeller. Malvin Knutsen, far til Svein’s klassekamerat Tore, var en maskinist som nå arbeidet på land hos BMW. Han påtok seg å utføre jobben med batteriene og leiet lokale i en kjeller i Løbergsveien, der det ble innredetfor batteriverksted. Her gikk driften over all forventning, da også busselskapene kom med som kunder på batterisiden. Da firmaet J. Teigland i 1950 flyttet til sitt nye moderne verksted i Møllendalsveien, kjøpte Søiland det gamle i Straumeveien 1 på Fjøsanger. Batteriverkstedet flyttet samtidig som det ble fortsatt med drift av bilverkstedet. Sigurd Sørensen ble formann og teknisk leder for verkstedet. Kjell Hagebø ledet karosseri og Nils Terkelsen, som da var ansatt på Mildebilene, ble daglig leder og virksom som kundemottager. Storkunder var Bjarne Fossen Transport og reparasjon av Jeeper for militære. I en periode var det også bygging / reparasjon av kjettinger til Sporveien. Verkstedet, Søiland Auto Elektriske a/s, og var kunde for kjøp av reservedeler fra forretningen i Vaskerelven. Det viste seg dårlig lønnsomhet for verkstedet. Ketil Søiland var for det meste sengeliggende og arbeidet pr. telefon. Svein begynte i 1951 på realskolen, men fikk av sin far beskjed om å bli fort voksen for å hjelpe med forretningen. Ketil’s krefter minket og sjansen for å bli frisk var dårlige. Jeg avsluttet min påbegynte "akademiske" utdannelse og kom i august 1952 inn på Bergen Tekniske Fagskole, Bilfagskolen. Jeg var da 15 år, og fikk dispensasjon da jeg enda ikke var fyllt 16 år. Etter 2 års lærerik og god undervisning begynte han som yngste i Søilands Bilrekvisita AS 15.juni 1954. Kjell Strøm Olsen var da sluttet etter samarbeidsproblemer med Zander Fredriksen og tok lederjobben hos konkurrenten a/s Auto Rekvisita. Hans Langeland var da også i 1954, etter 5 år hos Søiland, på vei ut og tilbake til i sin gamle jobb ved Sporveien. 18 august sa også Fredriksen opp sin stilling fordi hsn følte at jeg, sønnen, kom inn som spion og og egne meninger han ikke tolerete. Han begynte hos Øyvind Glistrup i firmaet Bergen Autoparts. Bemanningen i Søilands Bilrekvisita AS var høsten 1954 1 løpergutt, Finn Eide kontormann/ekspeditør, Eriksen salgsmann, Gerd Johnsen yngstedame kontor og Svein altmuligmann butikk/lager. Far var sengeliggende og holdt kundekontakter pr telefon. Verkstedet Søiland Auto Elektriske ble avviklet høsten 1954 og solgt til Rustfrie Maskiner, senere Størksen Rustfri Industri. Alt verkstedutstyr fra Bilverkstedet ble solgt og reservedeler overført til lageret i Vaskerelven. Fars problem å drive firma fra sengen hadde sine fordeler. Han fikk tid til å oversette tekniske bøker fra engelsk til norsk. Betaling var leveranse av reservedeler bl.a til Bergens Sporvei som tilsammen med Årdal Verk og Firda Billag utgjorde ca 60% av driftsinntekter. Andre busselskap og storforbrukere var øvrige kunder, mens delesalg og rekvisita direkte til bileiere var ubetydelig. Å utvikle firmaet videre, få nye kunder bl.a fra entreprenør / transportbransje og Industri, ble Leif Ottesen ansatt i 1955. Han var fars forlover og venn fra før krigen og kom fra jobben som driftsleder ved Høyer Ellefsens anlegg oppe i Skjåk sammen med sin kone Asborg og datteren Kari. Asborg overtok kontoret og Finn Reusch Eide sluttet da Leif Ottesen ble salgsjef. Det kom til samarbeidsproblemer mellom Leif Ottesen og far.. I 1957 sa han og konen opp til fordel for salgsleder jobb i Bergensavdelingen for bl.a Brøyt gravemaskiner Maskin a/s K. Lund forhandlet. Konen til Leif, Asborg var meget allsidig og startet etter jobben hos Søiland ominnredning av svigerfarens prestegård på Vikøyr ved Norheimsund til et trivelig pensjonat. Det ble i Søilands Bilrekvisita ansatt en årets utdannet tekniker, Gløer Gudmundsen etter 2 år på skolen i Bergen Elever var enighet at ingen av elevene skulleta jobb for mindre lønn enn 12.000 kr i året. Han fikk lønnen og jobbet til han etter noen år senere for Hagbart Schjøtt reise til Spania og ledet en konfeksjonsfabrikk der. Etter Asborg Ottesen overtok Nils Fuhr, svoger til Einar Eriksen, ansvar for kontoret. Selv reiste jeg til militær førstegangstjeneste fra juni 1958 til 9. februar 1959 da far døde og jeg søkte utsatt resten av militærtjenesten i Kystartilleriet ved Bergen Festning. 21 år gammel overtok jeg som daglig leder for Søilands Bilrekvisita A/S med 8 ansatte. Historien videre neste . Svein Ketil Søiland Oktober 1998. Tilbake til introduksjon Til hovedside for Auto Inform Er du fra familien
Søiland send din hilsen E-post til Svein K Søiland
|
|
