.. | |
Ifølge lærde medisinmenn er det
nyttig for gamle mennesker å holde hjernesellene mest mulig i aktivitet for å sinke
seniliteten. Den beste måten å etterfølge dette råd på, har jeg funnet måtte være
å friske opp minner som ligger lagret i hjernebarken gjennom et snart 87-årig livsløp. Selv om dette ikke kan karakteriseres som ett minne, men en antakelse er det meget som tyder på, at jeg ble unnfanget i 1895 i Bergen. Jeg er den eldste av 7 søsken og så dagens lys i mors hjem på gården Vatne i Høyland på Jæren. Vatne var en stor gård etter stedlige forhold. Ættegranskeren dr. Eivin Dahl skriver om min mors 4de tippoldemor, som døde i slutten av 1600-årene: «Det var mye jordegods i det boet, som var meget rikt til bondegods å være» Mor fikk sikkert godt stell der, da jeg kom til verden. Far var fra en fjellgård i Gjesdal. Den var etter de stedlige forhold en stor gård, men liten i forhold til Vatne. Far og mor var henholdsvis 25 og 22 år da jeg så dagens lys. Mitt eldste minne knytter seg til en oppblåsbar gris, som jeg fikk av mors foreldre, da de var på besøk i anledning landsutstillingen i Bergen i 1898. Far var politikonstabel, en «kjøl» som de sa i Bergen. Han hadde underoffisersskole og odelsretten til farsgården, men den sa han fra seg til fordel for politietaten. Lønnen var 900 kroner året. Jeg har ofte grublet over at han valgte dette yrket, og har drøftet det med far og mor. De var begge oppvokst på landet, og forholdene var den gang slik, at hvis en gårdbruker hadde 300 til 400 kroner om året i kontanter, var de økonomisk sett meget godt stillet. Mine besteforeldre levde faktisk i naturalhusholdningens siste epoke. Føden avlet de på gården og vevet vadmel og spant tråd av saueullen. Det ga plagg som ikke måtte fornyes ofte. Penger trengte de bare til kaffe, sukker, salt og tobakk, som det var få som brukte. Farmor fortalte om selskapeligheten i sine yngre dager og sa at på den og den gården var det nok mat. Vi kan jo ikke tenke oss at det ikke er nok mat i de hjem vi besøker. Det tar vi som en selvfølge og klassifikasjonen dreier seg om maten er mer eller mindre raffinert. Far og mor var vokset opp under forhold hvor 300 - 400 kroner var velstand, og så fremtiden trygt i møte når lønnen var 900 kroner året. Unge og uerfarne, og frem for alt ukjent med forholdene i en by, hvor de til og med måtte ha penger selv til sanden som de den gang pusset gafler og kniver med, startet de fulle av forventninger. I denne forbindelse gjør jeg et langt sprang frem i tiden, like til 1940-årene, da jeg var trafikksjef ved Bergen Sporvei. Jeg hadde med ansettelser av vognpersonalet, som var på 300/400 mann. Der meldte seg mange ungdommer fra landsbygden. Jeg gikk ut fra at de hadde like lite kjennskap tiil levekostnadene i en by,som far hadde hatt. Jeg spurte dem om de var glad i å fiske og gå på jakt og henstilte til dem å betenke at levekostnadene i en by var langt større enn på landsbygda. Særlig hvis de stiftet familie måtte de være forberedt på å renonsere på slike hobbyer. Mange av dem lyttet til mitt råd og trakk seg.
I 1901 flyttet vi til Fredrikstad hvor far var blitt ansatt som politibetjent, og hoppet derved opp to grader. Det ville antakelig gått 20 år hvis han skulle avansert.fra konstabel til betjent i Bergen. Forholdet skyldes at politifullmektigen i Bergen var forfremmet til politimester i Fredrikstad. Han må ha likt far så godt at han ville ha ham med seg. Jernbanen var en ny og spennende.opplevelse for meg. Forbindelsen mellom Vest- og Østland var meget dårlig og folk var langt mer stedbundne enn de er nå, og det bergenske tungemål vakte stor oppsikt. Det var praktisk talt en daglig foreteelse at folk stanset meg på gaten og ba meg snakke litt. De moret seg kostelig over dette underlige språk og belønnet meg med fra 1 opptil 50 øre. Det var den gang et overveldende stort beløp for en liten pjokk. Det er underlig hvilke minner man kan gå med fra den tidlige barndom og til oldingalderen. En vinterdag var jeg ute og akte kjelke i en bakke liike ved der vi bodde. Jeg var antakelig 4.5 år, og det var jevnaldrende gutter og jenter med på akingen. En jentekjelke veltet og jeg fikk se den hvite underbuksen, og trodde at jeg av den grunn måtte gifte meg med piken når jeg ble stor. Dette med bier og blomster var et helt ukjent begrep for meg, og jeg undres den dag i dag hvorledes slike tanker kan dukke opp i et barnesinn. To år senere hadde jeg leilighetsvis en lærerinne, jeg husker ennå navnet. Hun het Saugstad og var antakelig i slutten av 20-åréne. Jeg syntes hun var veldig pen. Hun bodde noen hundre meter lenger oppe og vi hadde samme vei til skolen. Når vi sluttet samtidig, fulgte jeg etter hennei en avstand av ca. 10 meter, like til jeg så henne gå inn hvor hun bodde. Min følelse var helt blottet for seksualitet, det gikk mange år før den dukket opp. Jeg. kan ikke forklare det på en annen måte enn at jeg hadde en klasseforstander som jeg synes var meget gammel. Hun hadde blant annet store, gule tenner og var meget morsk. En av mine store vanskeligheter var h foran v og jeg plasserte nok h for ofte. Da tok hun tak i håret mitt ved ørene og løftet meg opp. Det gjorde veldig vondt og dessuten var jeg faktisk engstelig for at hun skulle sette de store, gule tennene i meg. Jeg tror det var på bakgrunn av henne, hun het frk. Bjørnstad, at jeg idealiserte frk. Saugstad. Jeg var antakelig 4 år da engutt i nabolaget ba meg bli med ham hjem. Hans far var sagbruksarbeider og de bodde i et lite hus. Gutten ba moren om brødskiver til seg og meg. Moren var brystfager og til min forskrekkelse tar hun brødet og legger det mellom brystene og går løs på dét med en stor kniv Jeg var sikker på at hun måtte skjære seg. - Men det gikk fint. Jeg ble veldig imponert ved at brødet ikke bare var feskt, men der var både smør og sirup på skiven. Jeg var ikke vant til en slik luksus hjemmefra. Der fikk vi alltid gammelt brød og da enten med smør eller sirup, aldri begge deler. Første skoledag Min første skoledag har jeg i friskt minne. Jeg var 7 år gammel og begynte på St. Croix skole. Jeg kom i strikkebukser, genser og Nansenlue, det var en kalott, som Frithjof Nansen ofte er avbildet med. Dessuten snakket jeg ennå en blanding av Fredrikstad mål og bergensk. Klesdrakten var fullstendig fremmed for de andre elever; og de ertet meg for at jeg gikk i underbuksen og snakket sigøynerspråk. Jeg ser meg ennå stå med ryggen mot skolemuren og hele elev flokken rundt meg. Noen større gutter grep tak i meg og jeg fikk juling. Men dermed var saken også opp- og avgjort. Dagen etter var det bare noen få som ertet meg, og ikke lenge etter var jeg godtatt og fikk mange gode venner. Da vi flyttet fra Bergen i 1901 hadde mor satt 3 gutter til verden med 2. års mellomrom, men bare 2. ble med til Fredrikstad. I Bergen bodde vi vis-a-vis en familie som het Claussen. Han var skipsmegler og hun av formuende familie. De var barnløse og meget godt situert. Hun var et elskelig menneske og tok meg ofte inn og trakterte meg med mye godt. Den yngste i barneflokken, Magne, var bare 5-6 måneder gammel da vi skulle flytte. Fru Claussen overtalte mor og far til å gi fra seg Magne, ut fra den oppfatning at han ville få mer sorgfri oppvekst hos dem. De regnet nok med at barnef lokken ville øke, og det gjorde den raskt. Der kom nye søsken hvert annet.år bortsett fra de to siste, da var avstanden noe større. Ialt fødte mor 8 barn hvorav 1 døde under fødselen. Vi fikk ofte brev fra fru Claussen med fotografi av Magne, og jeg misunte ham storligen og spurte mor hvorfor fru Claussen ikke hadde valgt meg. |
|
Et sprang frem til 1914 | |
Den første verdenskrigen brøt ut i august det året. Jeg lå på uteslått i en løe sammen med farbror Svein da Keiser Wilhelm den 2. drog hjem med et stort krigsskip etter sitt vanlige årlige besøk i Norge. Jærkysten, som keiseren drog forbi, var ikke lenger unna enn at vi om kvelden så lynglimtene etterfulgt av kraftige kanondrønn. Før jeg skulle reise hjem til Fredrikstad over Bergen, fikk jeg beskjed om å stanse i Bergen og ta Magne med meg hjem. Claussen var død om våren samme år. Krigsutbruddet hadde skapt panikk, og det viste seg at Claussen ikke badde etterlatt seg noen formue. Fremtiden fortonté seg så mørk for fru Claussen at hun fant det var best for Magne å komme tilbake til oss. Hun hadde enebolig like ved Mariakirken. Et vakkert hus og et nydelig hjem. Magne hadde vært uviténe om adopsjonen og fant det meget spennende da to brødre plutselig dukket opp. Fru Claussen var sterkt nedfor og tok hurtig til tårene, og bløthjertet som jeg er, deltok jeg i tåreflommen. Jeg har aldri hverken før eller siden på kort tid fellt så mange tårer som jeg gjorde den gang. Det var nok et veldig ombytte for Magne, som kom fra et velstående hjem, der han hadde vært enebarn, og til et nøysomt hjem med 6 søsken. Det er forståelig åt det var vanskelig for ham å finne seg til rette under så uvante livsforhold. Mors eldste søster, tante Maren, var gift med Dunkar Monsen, sønn av den kjente losoldermann Monsen i Tananger. Han hadde i sine yngre år eiet og vært skipper på en stor tremastret skute, Zarepta, men hadde forlengst begitt sjøen og drev et småbruk. De var barnløse og da Magne hadde lyst til.å bli gartnér, skulle han være der 1 år eller 2, og å utdanne seg til gartner i Danmark. Han var der et par år og kom hjem til oss. Han hadde meget god. sangstemme, og kom hjem med mange slagere han underholdt oss og andre med. Mine foreldre bodde da i Haugesund. Han hadde fått uro i blodet og drev som selger for noen store firmaer, og hadde, så vidt jeg forstod, god økonomi. Han var skilt 2 ganger og døde for mange år siden, gift med 3.kone, som stelte pent om ham. Han etterlot seg en sønn med den første og 2 barn med sin andre kone. Og så tilbake til barndomsårene. hvor min søster Kari ble født i 1906. Mitt minne om denne begivenhet knytter seg til et besøk hos en familie som vi bodde i hus med på Guldbergsiden. Det var en bergens familie som mor og far var kommet på godfot med. De het Hamre og sku1le ta seg av meg da begivenheten forestod. Det som særlig gjorde inntrykk på meg var,at jeg der fikk ferskt vørterbrød både med smør og sirup på. Det var en uvant og enestående opplevelse for en tiåring. Jeg har nok hoppet over noe, minnene kommer; ikke i. kronologisk orden. Min eldste søster Signe, så dagens lys 2.mai 1902, og jeg husker at jordmor Smeby kom med henne i sin brune kuffert. På den tiden fikk vi besøk av en mann fra fars hjemsted, han het Kornélius Røysland. Av ham fikk jeg en krone, og den.ga meg anledning til å realisere et innerlig ønske om å bli eier av et nøste hyssing. Hva.jeg skulle bruke nøstet til har jeg ingen erindring om. Men jeg kjøpte nøstet som kostet lo øre, og resten veksIet jeg i l, 2 og 5 ører. Jeg møtte gamle politi Heie en snill og koselig kar. Jeg la alIe myntene på fortaukanten og han nikket imponert'over hvor mange penger jeg hadde. Jeg hadde litt dårlig, samvittighet for hyssingnøstet jeg hadde kjøpt da jeg ga mor de 90 ørene. Straks etter at Kari var kommet til verden flyttet vi på nytt, men da bare noen hundre meter. Jeg var da 10 år og hadde tjent litt periger ved å trekke rullen fornaboer. Det var en hard jobb og betalingen var 10 øre turen; Men jeg hadde penger nok til å realisere ønsket om å få kaniner. Jeg fikk tak i to hvite md røde øyne, og jeg tør påstå at jeg hadde stor omsorg for dem En dag tok jeg dem ut på gressplenen like utenfor huset. Der gikk de igang med å parre seg. I 1ste etasje bodde en familie med døtre omkring min alder. De hadde fulgt parringen fra vinduet og det førte til at deres mor klaget til min mor over slik råskap. Til min store sorg måtte jeg kvitte meg med kaninene. Da jeg var 8 år skulIe min bror og jeg få reise vestpå og besøke besteforeldrene. Vi skulle reise med tog fra Fredrikstad til Moss og derfra videre med båt til Egersund, hvor bestefar Søiland skulle hente oss. Ukevis før starten lå min bror og jeg, som delte seng og fantaserte om:den forestående reise. Lars simulerte å blåse i konduktør fløyten. og varsIe lokomotiv føreren om avgang, og jeg simulerte dennes støt i fløyten om at han oppfattet avgangssignalet. Slik opplevde vi, kveld etter kveld den forestående reise. Båtturen ble fryktelig på grunn av sjøsyke. Den tok henimot 2 døgn, og i den tid smakte jeg ikke mat, men spydde uopphørlig. Da båten var utenfor Listalandet og rullet svært, så jeg gjennon koøyet en bondegård langt inne på land. Da var jeg så utsultet at jeg skulle gjerne spise en tallerken fersk kjøttsuppe. Inntil det øyeblikk hadde kjøttsuppe vært noe av det verste jeg visste. Siden det øyeblikk har denne suppen blitt en av mine livretter. Bestefar møtte oss i Egersund med hest og kjerre tidlig om morgenen, og vi kom til Søiland langt ut på ettermiddagen. Underveis hadde vi stoppet noen timer hos lensmann Gjedrem som var gift med en søster av bestefar. Avstanden Egersund til Søiland er 35 km, en avstand som i dag tilbakelegges på tre kvarter med bil. Da vi hilste på bestemor smilte hun, ristet på hodet og sa: Dokke snakke så fort og eg skyna ikkje ka dokker seier». Jeg.tilbrakte 10 påfølgende sommerferier på Søiland og oppholdene der tilhører mine kjæreste minner. To somre etter bygget farbror Svein, som da hadde overtatt bruket, ny løe og hadde i den anledning innbudt til dugnad, for å taktekke låven. Der kom mange kjerrer lastet med takstein fra Sandnes, og så gikk de løs på takdekningen. Detvar fart i arbeidet.Alle ville vise sin dyktighet og det tok ikké lang tid før taksteinen var på plass. Dagen ble avsluttet med et stort måltid med romegrøt, gome, lefser og mye annet å bite i. Jeg husker at bestefar ristet på hodet over den store låven farbrorbygget. omlag 40 år senere, etter at jeg hadde bygget min hytte der oppe, var låven blitt for liten og en ny og langt større ble oppført. "Allerede den første sommeren var jeg med på gårdsarbeidet. De første årene ble alt høyet slått med ljå. Farbror hadde hyrt to slåttekarer og vi var ialt fem stykker som sto sidevis med hver sin teig, og det gikk sport i å jage hverandre ut av teigen. Bruket var på 2.300 dekar med store fjellvidder. De var inndelt i teiger, som ble" slått vekselvis hvert tredje år. Jeg var med på fjellslåtten i 4 - 5 somre. Vi drog hjemmefra ved 5-6-tiden om morgenen og kom tilbake ved 6-tiden om kvelden. Vi hadde med oss butter med hårdstampet havremelsgrøt som vi skar i skiver og helte sur melk over. Bestemor sendte med lef se og poteteskake som jeg skulle spe på med. Da vi kom hjem om kvelden fikk vi middagsmat. Det er utrolig hvor nØysomme folk var den gang. Jeg kom i et veldig godt forhold til mine b,esteforeldre og farbror Svein som var ugift den gang. Bestefar het Klaus og etter gammel skikk er jeg oppkalt etter ham. Men det ble nå bare så som så med det, og som jeg tror bestefar tok seg nær av. Han tilhørte en tid hvor det betød meget å bli oppkalt. Jeg har bebreidet mor og far for at de ikke ga meg navnet Klaus. Til det svarte mor at de på Jæren uttalte det Kla-aus, og det syntes hun lød fryktelig stykt. I min tankeløshet gjorde jeg ikke forholdet bedre ved å bytte ut K med C. Det skjedde da jeg gikk på middelskolen og en lærer sa at det var riktigst med C. De siste år av sitt liv ble bestemor sengeliggende på grunn av lammelse på venstre side. Men hun var hele tiden ved full bevisshet og var meget klar i hjernen. Hun hadde et godt hode og var kvikk i replikken. De ganger jeg besøkte henne før hun døde var der alltid noen kjenninger på besøk og de oppmuntret henne med salmesang, som lød alt annet enn melodisk. Jeg spurte bestemor hvorledes hun likte salmesangen. Da lo hun og svarté: «Men dei liga det». Hun døde i 1930, 84, år gammel og, bestefar 2 år senere, 88 år gammel. Han ble skadet av en ungokse som han skulle flytte ut av båsen, og ble sengeliggende en tid. Da jeg spurte hvorledes det sto til med ham, sa han: "Eg stunder etter å møte na Maria". Jeg ble imponert over den rolige måte de møtte døden på. Der var ingen dødsangst, men så hadde de da også levd et strevsomt og nøysomt liv.. Farbror giftet seg to år før min siste sommerferie på Søiland. Dette "ekteskapet" var nok ikke vellykket. Den siste sommeren jeg var der, spurte. farbror meg en, dag om jeg ville være med ham til Heskestad, hvor han skulle besøke en gårdbrukerfamilie. Det ville jeg gjerne og vi drog avgårde på hans motorsykkel med sidevogn.Vi, ble meget gjestfritt mottatt og etter noen timers opphold drog vi hjem igjen. "Kort tid etter hjemkomsten ante jeg uro i huset og spurte,bestemor hva' som var på ferde? Hun fortalte at farbrors kone, Anna, var forsvunnet og de var engstelige for at hun var gått på Kydlandsvannet som lå noen hundre meter borte. Jeg fikk også vite at farbrors besøk i Heskestad nok gjaldt en lærerinne som i noen år hadde vært. tilsatt ved skolen på Søiland. Hun var flyttet hjem til sine foreldre og der hadde jeg da også truffet henne. Og Anna var blitt sjalu. Det hadde hun ingen grunn; til for farbror hadde under besøket ikke vært alene med damen et enest sekund, og jeg hadde ikke merket noe maskepi mellom de to. Jeg satte kursen mot Kydlandsvannet for å delta i letiugen. Da jeg var kommet halveis ser jeg, Anna sitte sammenkrøpet under en busk ved et steingjerde. Hun kom frem da hun så at jeg hadde oppdaget henne, og vi fulgtes tause hjem. Der er litt romantikk også i en avsidesliggende fjellbygd. Ekteskapet var barnløst. Da jeg skulle begynne mine studier ved den, teknisk høysko1e var jeg nødt til å oppta banklån. "Jeg .hadde i tankene å be mine onkler på mors side å kausjonere for dette; for de satt godt i det. Men de hadde alle mange barn, og jeg kviet meg for å be dem. Og det slapp' jeg da også. Noen dager før jeg skulle reise spurte farbror meg hvorledes jeg hadde tenkt å skaffe penger til studiene. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt å be mine morbrødre om å kausjonere. Nei det tarv du ikkje, det skal eg gjera.og eg skal syta for at du får lån i banken. Det falt en sten fra mitt hjerte at jeg slapp å gå tiggergang etter kausjonister. I denne forbindelse hopper jeg frem til 1946. Jeg var tiltrådt som rådmann i Stavanger og en dag sendte farbror bud på meg og ba meg ta en tur opp til Søiland. Farbror fortalte at han tenkte å gi gården fra seg og at jeg var den nærmest odelsberettigede. Far hadde overdratt odelsretten til ham for 40 år siden. Å få en god gård på odel er som å vinne et stort lodd i pengelotteriet, så sjangsen som bød seg var; fristende. Men jeg visste også at farbror gjerne så at min fetter, som i mange år hadde drevet gården mens farbror var lensmann overtok gården. Jeg svarte at jeg ikke hadde forutsetning for gårdsbruk men at ville sette pris på å få en hyttetomt Ja det skal du rektig få, og du skal få den gillaste tomta eg hev. Farbror var en meget, avholdt mann i hele fylket og kjent for sin fyndige måte å ordlegge seg på. Mange av hans uttalelser har vært på trykk i Stavanger avisene. Under krigen opptrådte han meget myndig overfor tyskerne som han i egenskap av lensmann fikk meget med å gjøre. Jeg skal ta med en liten historie som har' moret meg. Det var bestemt at Sørlandsbanen skulle gå over Gjesdal. På grunn av den store arbeidsled i 30 årene, satte Gjesdal kommune, etter overenskomst med staten igang partiell opparbeidelse av banestrekningen gjennom herredet. Under okkupasjonen opparbeidet tyskérne Jærbanen fra smal til bredsporet bane og traseen gjennom Gjesdal ble forlatt. Etter at krigen var slutt ville Gjesdal kommune ha refundert utgiftene ved, den partieIIe opparbeidelse av banestrekningen. Som ordfører bIe farbror pålagt å oppta forhandlinger om denne refusjon med fylkesmann Norem. Han var en maktsyk og småskåren mann og kom med innvendinger. Da tente farbror oq sa: «Eg var ein av dei som arbeidde for at du skulle bli fylkesmann, og eg trudde du skulle bli ein rektig dugande fylkesmann og ikkje ein pitlande liten prokurator» Av de 7 ferieuker jeg i min ungdom hver sommer tilbrakte på Vestlandet, var jeg 6 uker på Søiland og l uke på Vatne. Morfar, Lars Larson Vatne, døde i 1901 ? år gammel. Jeg var den gang pa Vatne, formentlig for at mor skulle bli avlastet ved en forestående barsel. Jeg var bare 3 år da jeg den gang kom til Vatne ledsaget av lærer Mæland. Han var en kjenning av far fra underoffisérskolen og bosatt i Bergen. Jeg ser ennå klart for meg bestefar; moster Laura, mors yngste søster, stå innenfor hageporten da vi kom kjørende. Kort tid etter ble bestefar sengeliggende og døde. Jeg var med morbror Selmer, mors yngste bror, i skogen og hugget bar til gravferden. Moster Laura var hjemme da jeq kom til verden. Hun var ugift, og etter hva mor fortalte, stelte hun den nyfødte med stor omhu. Jeg ble visst av den grunn «gullgutten» hennes. Jeg nevner det, for det ble ett ledd i min skjebne. Da jeg i 1948 tellet på knappene om jeg skulle reise til Oslo'og overta stillingen som 1ste rådmann, ivret moster sterkt for at jeg skulle bli i Stavanger. Hun fristet med at jeg skulle få overta huset hennes for gjelden hun hadde på det. Det dreide seg om ca. 18.000 kroner. Hun klaget litt over at hun hadde denne gjelden. Jeg trøstet henne med at hun var en "holden dame, for huset hennes var mye mer verd enn gjelden «Ja, du Carsten er en kløpper», sa hun. Vi ble enige om at jeg i sin tid skulle få overta huset for 26.000 kr og hvis hun ønsket det skulle hun få 6.000.kroner i forskudd av meg. Det ble hun, strålende glad for, fordi hun hadde ønske om en tur til Tyskland hvor hun hadde sin kjæreste barndomsvenninne. Dette gunstige tilbudet på huset var sterkt medvirkende til at jeg ble i Stavanger. Min mormor, Severine Olsdatter Hana, døde i 1921, 89 år gammel. Hun røkte pipe på sine gamle dager. Hun forsøkte å skjule denne last og stappet pipen i lommen så snart noen tok i døren til værelset hvor hun oppholdt seg. Men tobakkrøken i rommet røpet henne. Jeg hadde alltid med en eske tobakk når jeg besøkte henne og da smilte den gamle. Mine morbrødre hadde mange barn, og som rimelig er, travelt nok med dem. Jeg har på ingen måte grunn til å klage over den måte vi ble mottatt på, men jeg følte det ikke så fritt som på Søiland. Jeg gjør atter et hopp tilbake i barneårene . Jeg gikk lenge på søndagsskoIen fordi den hvert år arrangerte utflukter. Vi reiste.et på med jernbane og slo oss ned på en slette i skqgen hvor vi lekte. Vi hadde en kurv med smørbrød og pålegg og en flaske brus. Gleden jeg følte ved disse utfiuktene sitter ennå i meg i min høye aIderdom. Forandringen i kravmentaliteten i den forløpne tid er meget stor. For en del år siden, da jeg hadde motorbåt, var der en gutt i 12 - 14 :års.a1deren som ba om å få bli med på fisketur. Underveis spurte jeg hva han skuIle fåreta seg i sommer. .Ja, det vet jeg ikke, sa han je:g har vært med mine foreldre på biltur i Norge, Sverige og Danmark, men jeg synes ikke det var noe moro. Jeg tenkte mitt stille sinn på de beskjedne utf lukter som hadde frydet meg.i min barndom og hvilke muligheter han har for å oppnå den samme glede. Jeg føIte medynk med gutten. På nytt et hopp tilbake til l902. En vårdag, det var i i kirketiden, klinket noen venner og jég kulér da vi hørté en uhyggelig lyd. Det hørtes ut som om tusenvis av hester kom gallopperende. Plutselig begynte jorden å riste under føttene våre' og klinkekulene trillet. Det ble panikk i kirken som visstnok skalv. Det var et stort jordskjelv etter våre forhold. I slutten av 5. klasse fikk far og mor besøk av min klasseforstander, som spurte om jeg skulle gå ovér på middelskolen. Økonomien hjemme var skral, og barneflokken var nå øket til 4. Det var den gang skolepenger og utgifter til skolebøker som ville røyne hardt på et stramt'budsjett. Uten klasseforstandérens initiativ ville nok min livsskjebne blitt helt annerledes enn den ble. Han lovet å skaffe meg friplass på skoIen og forespeilte hva .videreutdannelse ville bety for min fremtid. Selv hadde jeg nok den gang liten forståelse for hva jeg skylder min klasseforstander. Etter middelskolen fortsatte jeg i gymnaset. Jeg: hadde relativt lett for matematikk, mén måtte slite med språk. I karakterer lå jeg antakelig midterst i den béste tredjedelen av kameratene. Tiden til lekselesning ble liten for jeg ble pålagt atskillig arbeid i huset. Fra jeg var 6 år måtte jég hugge og bære inn all veden, og det var ikke så lite for en guttepjokk, for vi brukte den gangutelukkende ved til koking og oppvarming. Særlig vanskelig var det å håndtere øksen med valné hender om vinteren. Våtter kunne jeg ikke bruke for da fikk jeg ikke styring på øksen. Den glapp da også en gang og jeg har fremdéles merke étter øksehugget. Dessuten måtte jeg gå mange ærendér; trékke rullen ved klesvask og i tillegg passe mine yngre søsken. Lysten til å léke méd kamerater, og da særlig å sparke fotball, kom nok i sterk konflikt med min pliktfølelse. Jeg skuffet nok mor mang en gang ved å stikke av fra barnepasset. Selv strevet hun fra tidlig morgen til sene kveld med sine mange gjørémål. Far kjøpte hus da jeg gikk på middelskolen, og vi hadde da 5 små værelser. I flere år slet mor med ikke mindre enn 3 losjerende på en gang og som hun'serverte frokost og aftens. Mine foréldre og 4 barn hadde bare 2 små værelser til disposisjon. Omfanget av det arbeid mor den gang slet med, gikk først opp for meg da jeg gikk på høyskolen. Da jeg en kveld satt og lot fortiden passere revy, satte jeg meg straks til å skrive et inderlig følt brev til henne. Alltid kjærlig og hjelpsom. Jeg angret veldig de ganger jeg hadde følt litt bitterhet ved at'hun av og til hadde gjort far oppmerksom på mine forsømmelser da han kom mer eller mindre sliten hjem fra sin tjeneste. Da kom lærremmen, som han slipte barberkniven på, frem, - og jeg fikk en omgang. Merkelig nok følte jeg ingen bitterhet når jeg fikk juling for mine egne forsømmelser, men av og til fikk jeg en omgang for min yngre brors forsømmelser, og det føltes bittert. Vi var pålagt visse gjøremål som vi vekselvis skulle utføre annen hver uke. Jeg tar dette nå som uttrykk for at jeg var mer pliktoppfyllende og at far fant det hensiktsmessig at jeg tok det igjen på min bror. Misforstå meg ikke. Far var snill og oppofrende, men han sto meg ikke så nær som min mor, og fulgte tidens skikk: "At den. som elsker sin sønn, han tukter ham. Da jeg gikk i gymnasiet fikk jeg.to nye søsken som jeg leilighetsvis .måtte passe i tillegg til andre gjøremål. Dette måtte nødvendigvis gå ut over skolearbeidet. Da jeg skrev stiloppgaver og matematikk oppgaver samtidig som jeg passet disse, ordnet jeg det på den måten at Ketil fikk et ark og fargeblyanter. Margot plasserte jeg på en stol bak meg'og utstyrte henne med kam og hårbørste for å stelle med håret mitt. Jeg har mange ganger siden spekulert på at jeg under slike forhold kunne konsentrere meg om skolearbeidet. Jeg hadde en skolekamerat som var full av spillopper. Han var sønn av postmesteren, som bodde øverst i et 4.etasjers hus. Gutten hadde funnet kondomer i farens nattbordskuff. Kondomene fylte vi med vann og slapp dem ned fra balkongen på forbipasserende. Som regel traff de ikke målet, men fortauet, så vannet sprutet. Det moret oss å se hvor forskrekket folk ble. Dette er ikke nedtegnet til etterfølgelse, men valg av fornøyelser var nokså sparsom den tiden. I postmesterkjelleren var der hovedstadsaviser fra fjoråret. Vi valgte ut fjorårets avis med samme dag eller dato og solgte dem på gaten, og fornøyelsen var å se kjøperens forvirring. De leste teksten og glodde deretter på datoen eller dagen og når de hadde gjort det noen ganger, stappet de enten avisen i lommen eller hev den på gaten. Denne min kamerat het Hans. Våre veier skiltes da vi hadde tatt artium, men tilfeldigvis møtte jeg ham ca. 20 år senere. Han kunne berette om et broket og usedvanlig livsløp. Han hadde en tid vært gigolo ved Rivieraen og ble kjent med datteren til en meget rik amerikaner som eide en stor fabrikk for fremstilling av lokomotiver og annet jembanemateriell. Det resulterte i ekteskap, og han levde med henne i USA noen år, til hun satte ham på porten. Han ble utløst med en klekkelig sum, og hadde tatt seg en tur hjem, før han visstnok på ny skulle oppta sitt gamle yrke som gigolo. En dag, da jeg gikk i gymnaset, ble jeg uventet innkalt til rektors kontor. Det gjaldt en lærebok som jeg hadde byttet inn. Forholdet var, at en klassekamerat, som bodde nesten opp ved Sarpsborg, ba meg en dag' om å'.gå til bokhandleren og be denne om å ta boken tilbake. Kameraten forega at han trodde at han hadde mistet en slik bok, - hadde kjøpt seg en ny, men straks etter funnet den gamle boken. Det hørtes jo tilforlatelig ut, og jeg påtok meg oppdraget. Bokhandleren var villig til å ta boken tilbake og jeg fikk penger som jeg ga til min kamerat. Det viste seg imidlertid at hans sidekamerat på skolebenken savnet sin lærebok og hadde gått til den samme bokhandler og kjøpt seg en ny. Han oppdaget da at han fikk den boken som han hadde mistet. Jeg forklarte hvorledes jeg var kommet inn i bildet, og hørte siden ikke noe fra rektor om saken, men hadde et oppgjør med kameraten. Siden som voksen har det med gru gått opp for meg, at episoden kunne blitt "mitt livs rum", for å bruke Ibsens ord. Det kan neppe være tvil om at jeg ville blitt stemplet som synderen hvis kameraten hadde nektet tyveriet og oppdraget han hadde gitt meg. Det var ingen vitner jeg kunne påberope meg, og rektor ville vært stillet ove-rforspørmålet: Hvem av disse snakker sant, og,hvem av disse:to er mest fristet til å skaffe seg litt kontanter? Min kamerat som kom fra et velstående hjem og som hadde polfareren Roald Amundsén til farbror, eller meg, sønnav en politi som satt trangt i det med en stor barneflokk?' Ingen ville kunne laste rektor for at mistanken ville falt på meg. Det er 999 mot 1 sannsynligheter for at jeg ikke bare ville blitt stemplet som tyven, men også som en forvorpen gutt som ville skyve skylden over på en annen. Jeg har senere med gru tenkt på denne tynne tråd min livsskjebne den gang hang i. Etter at minnet om dette-dukket opp for meg, har jeg flere ganger hatt inareritt: At jeg har begått en kriminell handling og sitter fengslet. Mon tro om der ikke er atskillige som har vært i en liknende situasjon og ikke var så heldig som jeg var? Det er uhyggelig å tenke på hvorledes rene .tilfeldigheter kan få de alvorligste konsekvenser. Der var stor standsforskjell. i Fredrikstad. Øverst hadde vi "plankeadelen", som eide store sagbruk og vidstrakte skoger- langs hele Glomma. Så kom der lag etter lag nedover. Denne sosiale gradering ga mine skolekamerater aldri:uttrykk for overfor meg. Jeg følte den ikke på annen måte enn at jeg aldri ble buden i de selskaper hvor andre av vennene ble budne. Klarest- kom dette til uttrykk på følgende måte: En av mine. klassekamerater, sønn av en distriktslege qg bosatt på landsbygda, spurte meg en dag om jeg ville bli med ham. hjem etter skoletid lørdag og bli hos ham til søndag aften. Det var et tilbud jeg tok imot med stor glede og mange forventninger. Jeg skulle få høre nærmere fra.ham etter at han hadde snakket med sine foreldre. Men. jeg hørte ikke noe mer om det og jeg nevnte det heller ikke. Men-jeg ble litt skuffet da det gikk opp for meg at en annen var blitt begunstiget. I gymnasiet følte jeg for første gang alvorlig forelskelse og den gjaldt den eneste kvinnelige. elev på reallinjen. Hun var klassens duks og veldig tiltrekkende. Jeg var til og med så heldig å dele skolepult med henne. Hun var datter av en lege med meget stor praksis og tilhørte som sådan det sosiale lag nærmest "plankeadelen". I ettertid er det underlig å tenke på, at tross jeg var så forelsket, som en ungdom kan være turde jeg aldri vise det, ikke så meget som med et håndtrykk en gang. Våre veier skiltes etter artium, hun drog til Paris for å studere hos Marie Curie, som var' fysiokjemiker; kjent for sin påvisning av flere egenskaper ved radium. Jeg startet min verkstedpraksis på Fredrikstad Mek. Verksted, som bygget skip. Jeg møtte henne igjen ved et studentjubileum og da var hun gift. Før festmiddagen fortalte festkomiteens formann, som var en venn av meg fra høyskolen, at hun hadde bedt om å få meg til bords, og det forhøyet feststemningen. Det kunne ikke annet enn smigre meg at hun ikke hadde glemt meg. Vi møttes senere ved mangé studentjubileer og sist ved 60-års jubileet. Jeg hadde et sterkt ønske om å feire 65-års-jubileet, men da bare sammen med klassekamerater fra Fredrikstad. Jeg skrev til henne og .spurte om hun hadde de samme lyster og om hun kjente adresser. Jeg hadde da kjént hénne i 72-år og'vi hadde aldri brevvekslet. Selv om hun var gift fant jeg, at jeg på grunn av vår alder kunne tillate meg å gi uttrykk for de følelser jeg i svundne tider hadde gått méd overfor henne. Dette brevet fikk hun en fredag ved middaq i 11 tiden. En stund etter fikk jeg brev fra.hennes mann som fortalte at hun døde tidlig søndag morgen uten å ha vært syk Videre fortalte han at hun, straks etter å ha mottatt mitt brev, hadde satt seg i sving for å kontakte klassekamerater. Hun var blitt meget glad og rørt over mitt brev. Jeg hadde skrevet så meget pent til henne så hun følte seg rørt og som om hun hadde' fått et kjærlighetsbrev, på sine gamle dager. En liten episode fra gymnasietiden. I nabohuset hvor jeg bodde, var der en ung hushjelp som alltid var munter og blid når jeg møtte henne. Hun stakk ofte til meg karameller eller sjokolade. En tidlig kveld ba hun meg bli med inn på værelset hennes for det var noen fotografier hun ville vise meg.- Der var bare en stol på værelset så `vi satte oss på sengekanten. Hun viste meg noen fotografier og spurte om vi skulle leke kjærester. Hun slår armen om meg og legger hodet sitt inn til brystet mitt. Dette var en for meg helt fremmed'situasjon og jeg var den ikke voksen. Det hadde intet med moral å gjøre. Jeg var ikke moden nok til å entre erotikkens tempel. Det ble bare et lite gløtt inn i dette. Hun fant det ikke umaken verd å leke forlovelse med meg. Hun fant seg antakélig en annen hun kunne leke' med, i hvert fall ble det'slutt med karamellene og sjokoIade. Og like uerfaren var jeg da vi feiret i russefesten. Den foregikk på som lå i en skog en halv mils vei utenfor byen. Vi hadde danset og moret oss og da det led litt ut på-kvelden spurte en av de kvinneIige elever fra fellesklassen om jeg ville følge henne hjem. Hun var av utseende absolutt den peneste av russepikene, men det var en annen jeg hadde håpet å få følge når festen var slutt. Kavalerinstinktet var så pass utviklet at jeg ikke fant å kunne avslå. Underveis stanser hun og ber meg knytte støvlelissen hennes på den ene foten. Jeg bøyet meg ned for å etterkomme anmodningen, men sa da noe som jeg i ettertidhar angret på: Ja, men lissen e jo ikke gått opp. Hvor lenge jeg ble stående foran døren til erotikkens himmel har jeg ikke peiling men en ganske stor utvikling må det ha vært. Da jeg feiret min 60-årsdag med en mottakelse kom biskop Marthinussen på besøk. Da jeg håndhilser på ham sier han: Det er svært så mange'damer det er som har møtt frem for å feire teknisk rådmann. Ja, svarte jeg, det gleder meg meget for jeg regner kvinnen som Guds største gave til mannen. Atter et hopp tilbake i tiden. Straks jeg var ferdig med artium begynte jeg min verkstedpraksis. Mine foreldre hadde da. flyttet for 5. gang og huset lå utenfor byen like ved Kongssten festning. Veien ble lang og det var ingen bussruter den gang. Heller ikke hadde jeg sykkel, som jeg for øvrig lenge hadde ønsket meg. Da jeg gikk på middelskolen, knabbet jeg 25 øre fra mor for å lære- å sykle. Jeg gikk hjemmefra kl 6 om morgenén med matpakke og et 2-liter spann med melk. Det var lang vei til ferjen mellom østre og vestre bydel. Fra ferjen der måtte jeg traske gjennom hele Vestre bydel for å ta en ny ferje over til verkstedet som lå på Kråkerøy. Turen tok henimot 1 time. Det var den gang 10 timers arbeisdag og 54 timers arbeidsuke. Det gikk 12 timer fra jeg gikk hjemmefra og til jeg kom tilbake. Da var det å vaske seg, spise og gå til sengs. Lønnen var 15 øre timen, og den ukentlige lønningspose var på kr 8,08. Denne gav jeg som regel urørt til mor. En lørdag kunne jeg ikke motstå fristeIsen til å ta en privat ferje fra Kråkerøy for på den måte å forkorte hjemveien 500 - 600 m. Denne ferjen kostet 4 øre og å hadde jeg antagelig brukt 4 øre til karamellér. Mor Spurte i al1e fa11 etter de 8 ørene. For fu11stendighets sky1d må jeg nevne at jeg hver arbeidsdag fikk 8 øre av mor til ferjepenger frem og tilbake mellom Østre og Vestre bydel. Mor var ingenlunde gjerrig og jeg nevner bare de 8 ørene som manglet i lønningsposen for å vise hvorledes vi den gang virkelig måtte «se på ørene». Det måtte vi gjøre for å holde hodet over vannet. Flyverskolen Jeg var 3 år, da det århundret vi nå er inne i, tok sin begynnelse, og nå er det alt på hellingen. I dette lange tidsrom opplever man litt av hvert, men minnene fra okkupasjonstiden 1940-45 står i en særstilling. De har huket seg så fast at jeg stadig kommer tilbake til dem. I barnealderen var Jules Verne yndlingsforfatteren, som egget vår fantasi ved romantiske beretninger om undervannsbåter og fly som den gang bare eksisterte i fantasien. Det var en stor begivenhet da vi fikk elektrisk lys hjemme, og det gikk mange år før elektrisiteten ble tatt i bruk til koking og oppvarming. Jeg var 6 år da jeg så den første bilen og vi sprang etter den for å nyte synet så lenge som mulig. På den tiden hørte vi nyhetene om brødrene Wright som var kommet så langt med sitt fly at de kunne holde det i luften i 59 sekunder. Året etter presterte de å fly 40 km og holde seg i luften i 38 minutter. Vi var veldig imponert over franskmannen Bleriot som i 1909 fløy over en engelske kanal. Tre år senere fikk jeg for første gang se et fly i luften. Jeg satt i gymnastikksalen og skrev norsk stil til middelskoleeksamen. Løytnant Dons kom da flygende med det første flyet "Start" over bygningen der vi satt. Vi hørte motorduren og så flyet et par hundre meter oppe. Jeg rablet stilen ferdig i all hast og styrtet til landingsplassen. Dere som har sett fly fra dere lå i barnevognen kan ikke sette dere inn i mine følelser da jeg første gang så et fly i luften og senere kunne ta og føle på det. Det var noe så helt eventyrlig. Muligens ville dere føle det samme ved å møte et vesen fra en fremmed klode. Lite ante jeg den gang at jeg 4 år senere skulle lære å fly. Den første verdenskrigen brøt ut i august 1914. Jeg var 18 år og på uteslått i en løe sammen med farbror Svein da Keiser Wilhelm den 2. drog hjem med et stort krigsskip etter sitt vanlige årlige besøk i Norge. Jærkysten, som keiseren drog forbi, var ikke lenger unna enn at vi om kvelden så lynglimtene etterfulgt av kraftige kanondrønnDen første verdenskrigen var i full gang og Norge sto flere ganger i fare for å bli trukket inn. For å møte denne eventualitet hadde Stortinget vedtatt å øke utdannelen av flyvere. Like før jeg var ferdig med verkstedspraksis averterte marinens flyskole etter 12 elever og jeg meldte meg fluksens. Det samme gjorde en venn av meg. Vi hadde vært venner fra vår tidligste barndom. Fulgstes ad på folke og middelskole, gymnas og vi tok verkstedpraksis samtidig for å gå på høyskolen. Vi bodde på felles hotellværeise i Horten da vi skulIe møte til legeundersøkelse. Vi var ikke høye i hatten da vi våknet tidlig om morgenen og hørte og så flyet bare noen hundre meter borte. Vi tenkte på den forestående prøvetur og om nervene ville holde når vi skulle testes Vi hadde bare sett fly en gang tidligere da vi satt og skrev norsk stil til middelskole eksamen. Der skulle opptas 12 elever men der var kalt inn 18 til testing. Legeundersøkelsen var meget streng Blant annet fikk vi utlevert et papirark og en blyant som vi skulle holde i enden. Den skulle føres over arket og jeg fikk plutselig kastet en kald og våt klut i ryggen. Streken skulle gjøre utslag og så ble det målt hvor lang tid det tok før streken ble jevn igjen. Det var galt hvis streken ikke hadde gjort noe utslag, og galt hvis det tok for lang tid før streken ble gjevn igjen. Av de 18 som ble testet var det 7 som falt igjennom og av disse var dessverre min venn. Når jeg tenker på ham, dukker der alltid opp et minne om et besøk ombord i en båt som var hans brors første. Min venn var den yngste i en meget stor barneflokk og en av hans brødre var kaptein på en stor lastebåt. Da båten en gang lå og lastet et stykke opp fra Fredrikstad, fikk jeg følge med ombord og ble veldig imponert av all den gode maten vi fikk. Dette minnet utløser et annet og jeg tar det i samme slengen. Hans bror hadde vært på besøk på Tivoli i København hvor damer og herrer hadde fått inngangsbillett med samme nummer og disse to skulle så finne hverandre i løpet av kvelden. Dette møtet hadde resultert i at broren giftet seg med. den som hadde felles billett nummer med ham. Hun var fra Nord Norge og helt fremmed for ham. Men.ekteskapet ble meget vellykket. Flykolen.varte 1 år og da var vi gaster med blåkrave til uniform. Vi fikk fri kost og losji + 50 kroner måneden. Av disse sendte jeg 40 kroner hjem til mor. En underoffise stod for maten og hadde godtgjørelse for dem som var innkyartert på kansernen. Det er forståelig at han falt for fristelsen til å kjøpe billige matvarer. Kaffen var skvip og jeg kjenner ennå odøren av salt kjøtte som slo oss i møte når vi fjernet lokket av det store blikkfatet som kjøttet ble servert i. Vi var på ingen måte kostforaktere, men en dag hadde samtlige, uten avtale, gått fra bordet uten å røre kjøttet. Det var på ingen måte ment som en demonstrasjon. Vi måtte paradere for en kommandørkaptein, som var sjef for brakken, og forhørt. Han hadde formentlig smakt på kjøttet etter forhøret, som fikk ingen konsekvenser for oss. Vi hadde en veldig forståelsesfull kasernevakt, overkanoner Visting. Han hadde vært med Amundsen på Sydpolen og hadde med seg en av grønlandshundene som også hadde vært der. Etter flyskolen skulle vi tjenestegjøre 40 dager hvert år i 4 år, som underoffiser de to første år, og med løytnants grad de siste to år. Vi hadde fri uniform + 1.200 kroner i lønn + godtgjørelse for hver flytime samt eventuelt overskudd på messeholdet. Det var penger som kom godt med under studiene. Som løytnanter ble vi innkvartert sammen med fly offiserene ombord i et krigsfartøy, som gjorde tjeneste som losjiskip for offiserer ved flyvåpenet. Det var gilde dager, gode kameratslige forhold. Vi drog ofte to og to til Åsgårdstrand, til hotellet hvor der var mange sommer-gjester, og hvor vi ble gjestfritt mottatt, og svingte oss ivrig dansen med de unge damer. Et særlig sterkt minne har jeg fra 1919 da jeg var inne til tjeneste. Kommandør Nickelsen skulle ta flysertifikat og jeg var vaktsjef ved flyhavnen. Det var en av de siste dager jeg var inne til tjeneste det året. Når kommandøren var ferdig med sin flyvning for sertifikat, skulle jeg få meg en flytur, antakelig den siste det året. Samme dag var en bror av en av flyoffiserene kommet på besøk. Han kom fra Tyskland, hvor han hadde hentet 20.000 mark som han hadde vunnet der i et lotteri. Og dette skulle feires i offisersklubben med kongepjolter. De insisterte på at jeg skulle ha min drink. Med tanke på flyturen, som jeg skulle ha samme dag, forsøkte jeg å avslå. Jeg hadde mest lyst på flyturen. Der var stor stemning da jeg kom og alle var høyt oppe. Jeg brøt opp for å være i flyhavnen når kommandøren var, ferdig med sin flytur og ta imot ham. Selv om jeg hadde vært forsiktig med kongepjol-teren, følte jeg meg litt påvirket. Jeg la meg ned i messa, men tak og vegger begynte å bevege seg og jeg ble engstelig for å sovne fra flyturen, så jeg sto opp for "å trekke frisk luft". Jeg hadde en avtale med en løytnant som ikke tilhørte flyvåpene, at han skulle være med. Det var hans første flytur. Vi startet og satte kursen mot Oslo. Mens vi lå i en kurve over byen gikk det opp for meg at jeg hittil hadde vært litt pussa og at jeg nå var edru. Turen gikk all right. Året etterpå fikk jeg i oppdrag å fly direktøren for mannens verk til Oslo. Da jeg skulle starte for tilbaketur traff en av flottøren et eller annet' som lå og fløt. Den ble skadet og vannet strømmet inn så flyet ikke kunne lette, og jeg måtte søke til lands på Bygdøy, på stranden foran en stor flott villa. Der ble jeg godt mottatt. Blant annet ble jeg buden på seiltur, for det tok tid før jeg kunne få ny flottør. Da jeg startet neste dag, slo motoren seg vrang og jeg måtte nødlande i nærheten av Drøbak. Der ble jeg innkvartert hos en apotekerfamilie som ferierte der. En mekaniker kom fra Horten og ordnet motoren. I 1920 fikk marinéns flyvåpen i oppdrag å sette igang en forsøksrute for flybåren post mellom Kristiansand - Oslo. Jeg var en av de 3 flyvere som fløy etappen Horten - Oslo. Postmengden var ikke større enn at vi kunne putte den i lommen, formentlig fordi folk den tid ikke hadde særlig tillit til stabiliteten. Ifølge et større oppslag i "Nationen" var vi Skandinavias første postflyvere. Jeg var opplært på fly av typen Farman, et dobbeltdekket fly med stort vingespenn og med motoren bak. Etter et par år ble denne flytype skiftet ut og erstattet med et fly som hadde motoren foran og som,dessuten var endekker, dvs vesentlig mindre bæreflate og større hastighet. Jeg fikk bare noen få instruksjonsturer med dette flyet. En dag jeg var oppe med dette og skulle "vanne", gikk det galt. Fjorden lå speilblank og jeg bedømte høyden feil under landingen. I stedet for å ta vannet med helen av flottørene, strøk bunnen av disse langs vannflaten med det resultat at der oppsto vakum og bunnen av flottørene ble suget av. Dermed gikk flyet på hodet og ble stående 45 graders vinkel. Jeg kom helt under vannet og slo meg litt i pannen men passasjeren, som satt bak meg satt tørt. Flyet hadde ikke annen skade enn at det måtte skiftes flottører. Mens jeg gikk på flyskoIen var jeg vitne til en .trist ulykke. Det var alltid 2 gaster som hjalp til når flyet skulle ut eller inn i hangaren Det var én stående ordre om at ingen måtte gå mellom flottørene når flyet var på vannet og motoren var i sving. En av gastene overså i tankeløshet dette forbud, og plutselig hørte vi et kraftig smell, og det første jeg så var halve hodeskallen av gasten som lå og fløt i luen hans på vannet. Det var et uhyggelig syn. Gasten lå skjult på bunnen. Det Norske Luftfartselskap startet sin første flyrute i 1920 mellom Bergen - Stavanger med flybåter, og jeg var med som reservefører da en av de første flybåter ble fløyet fra Oslo -Stavanger for å settes inn i rute. Den første etappe gikk til Kristiansand, hvor vi overnattet og fløy neste etappe til Stavanger dagen etter. Større aksjonsradius hadde ikke dette flyet. Fly og Stavanger minner meg om en historie som har gått verden rundt. Før jeg engang reiste til Horten på repitisjonsøvelser sa min moster til meg: "Du må love meg Carsten å være forsiktig og fly lavt og sakte". Det er det farligste en flyver kan gjøre. Jeg fortalte dette til mine kolleger på Horten, og året etter leste jeg uttalelsen i et engelsk flytidsskrift. Jeg må atter beklage at denne beretning blir meget oppstykket, og at hendelsene ikke kommer i tur og orden. Jeg hopper tilbake til flyskolen som startet sommeren l9l6. Flyskolen hadde den gang bare 3 eller 4 fly til disposisjon for 4 offiserer og 11 menige elever. Dessuten var der 3 tidligere utdannede flyoffiserer, som også skulle holde treningen vedlike. Disse 3 var våre instruktører. Fly og motor ble overhalt etter 20 timers bruk, og når hertil kommer alle motorfeil som inntraff i mellomtiden, ble der ikke mange instruksjonsturer. De var meget korte og spredt over et langt tidsrom. Vi fløy en del instruksjonsturer høsten 1916 og våren året etter. Etter 4 timers, instruksjon fordelt på 24 turer, dvs. gjennomsnittlig 10 minutter på hver instruksjonstur, fikk jeg min første solotur. Det var spennende. I stedet.for instruktøren fikk vi en 75 kg sandsekk i det andre setet og satte avgårde, helt overlatt til oss selv. Starten gikk bra 0g se sikkerheten øket nokså fort men jeg gruet for landingen som var den vanskeligste. Men også den gikk bra. Etter noen soloturer avla jeg. prøven for det internasjonale flysertifikat. Det besto i at vi skulle fly fem 8-tall,og lande innen et begrenset område, gjøre nye' fem 8-tall og atter lande. Etter ytterligere en del soloturer avla jeg prøven for det militære flysertifikat. Med dette hadde jeg ialt 13 timer og 15 minutter i flytid, inklusiv ,instruksjonstiden. Instruksjonsflygingen lå på grensen av det forsvarlige, og det hadde mange årsaker. Vi hadde for det første altfor få fly, og for det annet var det kappestrid mellom de tre instruktører om hvem der først kunne få sitt kull frem til soloturen. Instruktørene hadde dessuten et beløp for hver elev som tok sertifikat. Allerede 2 år senere var forholdet fullstendig endret. Mens jeg fikk ta min første solotur etter 4 timers instruksjon, fikk elevene sin første solotur etter 20 instruksjonstimer. Da jeg 2 år senere var inne til repetisjonsflygning, hadde jeg 16 timer bak rattet og hadde med meg Oskar Omdal som passasjer. Han hadde da 18 instruksjonstimer bak seg, men ennå sin solotur til gode. Oskar Omdal var senere med Roald Amundsen på hans første forsøk med fly til Nordpolen. Noen år senere møtte min kone og jeg rent tilfeldig Omdal i Oslo og hadde en prat med ham. Som belønning for sitt' samarbeid med Amundsen var han blitt utnevnt til fast offiser i marinen, uten å ha gjennomgått offiserskolen. Dette mislikte offiserene, som frøs ham ut. Da vi møtte ham, stod han, på farten og skulle reise til USA hvor han var engasjert av en rik amerikanerinne for å føre hennes fly fra Amerika til Frankrike. Hennes navn husker jeg ikke nå. Det var ett av de tidligste forsøk av den art og som dessverre mislyktes. Omdal og damen omkom da flyet var på høyde med England. Det var et hell, for meg at landet vårt ikke ble trukket inn i krigen. Vi øvet oss i å skyte med rekylgevær fra fly. Vi hadde 2 rekylgeværer, ett av type Madsens og det annet Lewis rekylgevær. Etter at vi hadde løsnet noen skudd var det defekt. Under krigen hadde vi noen unge engelske offiserer på besøk. De var på vei til Russland og avla Horten et besøk. De hadde 3000 flytimer bak seg, mens de mest erfarne norske flyvere i høyden hadde 100 flytimer. Straks etter fredsslutningen hadde vi besøk av en tysk kaptein løytnant som var på vei til Bergen med et fly som en hermetikkfabrikk hadde kjøpt. Han var en meget kjent tysk flyver under den første verdenskrig. Han ble spurt om han hadde lyst til å prøve et av våre fly ? Nei, sa han, det tør jeg ikke, for jeg kan ikke lande dem så forsiktig som det kreves. Denne vår gjest hadde en meget høy kommando ved det tyske flyvåpen under den andre verdenskrigen. En sommer da jeg var inne til repetisjonsøvelse hadde marineflyverne besøk av kolleger fra hæren, og det ble et stort kalas. Etter kaffen og konjakken sa løytnant Riiser Larsen: Den som vil gå edru hjem, han får gå nå. Da det led ut på natten skulle det avgjøres hvem som hurtigst ble drukket under bordet, og det ble valgt en fra hæren og en fra marinen til å foreta testingen. De konsumerte store kvanta begge to, og etter en stund foreslo marine representanten et hver av de to skulle ta en skrå. Og den ble utslagsgivende. Det varte ikke lenge før han fra hæren seilte under bordet. Den gang (i 1916) var det flere ganger på nære nippet at Norge skulle bli trukket inn i den første verdenskrigen. For å møte en slik eventualitet vedtok Stortinget at der skulle utdannes flere flygere. Den første flyskole i Norge ble opprettet i 1916. Til mannens flyskole skulle der inntas 12 elever. Der ble innkalt 18 stykker til legeundersøkelse. Den var meget streng. Blant annet fikk vi et papirark og en blyant. Denne skulle vi holde i enden og trekke den over arket. Jeg fikk kastet en kald, fuktig klut i ryggen. Da skulle blyantstreken gi utslag en kort tid, og så målte de tiden som gikk før streken var jevn igjen. Av de 18 var det bare 11 som besto prøven, og en av dem var jeg. Flyene var meget primitive og motoren svak og upålitelig. Selve flykroppen var av samme type som den brødrene Wright hadde bygget. Mens Wrightflyene hadde høyderoret i forkant, var høyderoret plassert bak. Flykroppen var så stor og lett og motorkraften så liten at flyet var som et løvblad i luften når det blåste litt. Vi måtte vise den største forsiktighet og ikke presse flyet til å stige for raskt for da deiset flyet nedover delvis på siden, vi kalte det sideslipp. Det var helt umulig å få rettet opp flyet, og det endte med krasj. Jeg må tilstå at jeg var meget engstelig da jeg skulle ta min første flytur, ikke av redsel for nedstyrtning, men for at jeg ikke skulle ha nerver sterke nok til å bli flyver. Men heldigvis hadde jeg det. Flyskolen disponerte bare 2 fly og vi var 15 elever, 11 vernepliktige og 4 offiserer. Dessuten var det 4 utdannede flygere og de skulle også trene seg. Instruksjonen ble derfor meget knapp. Før mitt internasjonale flysertifikat hadde jeg litt over 4 timers instruksjon fordelt på korte turer i løpet av et par måneder. Hellet var med meg, og jeg tok i løpet av året mitt internasjonale og deretter. det militære flysertifikat. Jeg følte meg meget stolt.. Jeg har norsk flysertifikat nr. 44. Flyskolen for hæren hadde flere fly tid rådighet, og av den grunn både foran oss fra marinen tid. Hadde vi vært først, ville flysertifikat nummeret mitt antakelig ligget langt under Den siste gang jeg var inne til militærtjeneste var i 1921. Etter at jeg var ferdig med flyskolene var jeg inne til øvelser 40 dager hvert år. NTH i Trondheim Da jeg i juli 1917 var ferdig med flyskolen, startet jeg 1. september på Høyskolen i Trondheim på bygningslinjen. Jeg hadde tatt verkstedspraksis med sikte på maskinlinjen, men ble frarådet det. En medvirkende årsak var frykten for tyskeren, professor Lutz. Han foreleste på tysk og var en meget streng herre. Det ble fortalt at etter at studentene hadde vært inne og avlagt eksamensprøve i hans fag kom han ut, så på studentene, som ventet på å høre karakterene, og sa til de ulykkelige: Sie'sind durch, Sie auch, og strykeprosenten var stor. Jeg var siden meget glad for at jeg hadde valgt bygningslinjen av mange grunner. Jeg tok eksamen 4 år senere i 1921. Studietiden var strevsom, og jeg benyttet den flittig til forelesninger og på tegnesalen. Jeg skiftet hybel 4 ganger og var siste gang så heldig å få en hybel i nærheten av Domkirken, hos en gammel enke. Hun hadde en gammel hushjelp som var dårlig til bens. Vi bodde i 4.etasje og hushjelpen måtte bære ved og koks fra kjelleren. Det var mange trapper å gå. Jeg vant hennes hjerte ved at jeg påtok meg den jobben og hun påskjønte meg det på mange måter. Tross min flid med studiene tok jeg meg også tid til fornøyelser som et stramt budsjett tillot. Vi hadde på den tid et meget aktivt studentersamfund med mange fremrakende foredragsholdere, blant annet Martin Tranmel, som jeg hørte for første og siste gang. Han gjorde et fasinerende inntrykk på meg. I den forbindelsen må jeg berette om en student som hørte det samme foredrag'. Det jeg kan fortelle om ham har jeg fra boken «Vi fra N.T.H» Det er hans far som skriver. Tranmæls foredrag hadde gjort et veldig inntrykk på sønnen som like etter studiene resite til USA. Det siste de hørte fra sønnen var at han og en annen skulle dra på gullgravning. En av fornøyelsene i student tiden var å gå på strøket Nordre gate. fra kl 7 om kvelden. En dag ble jeg stanset av to unge damer som var meg helt ukjent, den ene sier: Jeg synes De bør kjøpe Dem ny hatt, og fortsatte sin promenade.Jeg syntes det var veldig forsmedelig. Jeg visste at hatten var sjaber og hadde overveiet å kjøpe ny, men av hensyn til utgiftene var det bare blitt med tanken. Ærekjær, som jeg var, ville jeg ikke at to ukjente damer skullé bestemme når jeg skulle fornye plagget Det gikk'nesten et år før jeg kjøpte ny hatt. Interessen for det smukke kjønn var våknet og for å bli kjernt med dem meldte jeg meg på danseskole. Etter at vi hadde lært trinnene skullé vi engasjere partner. Jeg var så heldig å engasjere en dame som hadde gått på flere dansekurs og var fremrakende flink til å danse, ikke minst tango, som den gang var høyt på mote. Takket være henne ble min danseférdighet så pass at jeg ble invitert til å delta gratis på etterfølgende kurs. Som regel meldte det seg flere damer enn menn til"slike kurs, så kavalerer var mangelvare. Jeg ble ofte buden i sélskap hos damer jeg' var blitt kjent med. Det var ikke hybelselskaper, men i deres hjem. Det betød en kjærkommen avvek'sling i `kostholdet som var meget spartansk. Mange av mine kamerater og jeg plystret middag og til gjengjeld flottet oss med søndags'middag på Phoenix Hotél. Der fikk vi kotelett + multekrem for kr. 3,50. Damene våré var heldigvis ikke .kravstore og ventet invitasjoner til konditorier og slett ikke kafeer. De visste at penger `ikke var vår sterke side. En dag ble jeg stoppet'på gaten av en meget pen dame som jeg hadde sendt stjålne øyekast til på strøket. Hun sa: "Hvorfor skal initiativet bare ttlhøre dére menn? Jeg har; to billetter til teatret i aften har De lyst til å bli med.Og det hadde jeg i høy grad. En annen ettertraktet forlystelse var å invitere en dame på aketur fra Gråkallén i måneskinn. Studenterballet, som ble holdt en gang i året, bød på store problemer. Hvilken dame, skulle vi invitere? Det var ikke til å unngå at noen'ble skuffet, og jeg ville så gjerne være venner med dem alle. I spanskesyketiden fikk vi kjøpe 1/2 flaske konjakk og denne begivenhet skulle feires av den nærmeste kamerat flokken. Vi var vel omlag 20 stykker. Det ble en belivet fest, som ble holdt på Grand Hotel. Vår omgang med alkohol var en sjelden begivenhet, og enkelte hadde nok sett for dypt i glasset før de sluttet. Fire eller fem av oss var så pass klare i toppen at vi kunne skaffe drosje til dem og få dem i hus. Mange år senere traff jeg en kamerat, som hadde vært med på festen. Han var da professor i jembetong og var innbudt som foredragsholder på Havneforbundets landsmøte. Ved kaffebordet ble jeg sittende sammen med ham og en del andre. Så sier han henvendt til meg: Du imponerte meg veldig en gang, - og jeg ble spent på hva han siktet til. Han fortalte da om denne festen på Grand og at han og jeg var en av dem som hadde hjulpet kamerater hjem. Vi hadde stått utenfor hotellet og hver for oss berettet om vår hjelpeekspedisjon. Du, dvs. jeg, avga din beretning og midt i setningen hadde jeg snudd meg og spydd og deretter fullført setningen. Jeg hadde spent ventet på en annen årsak til det jeg hadde imponert ham med. Men historien gjorde stor lykke hos de andre, som hørte på. En kamerat og jeg hadde bestemt oss for å søke jobb i Holland ostindien (Java, Borneo og Sumatra). I sin tid hadde jeg valgt det tekniske studium for å komme ut og se meg om i den store verden. Fire av mine kjente hadde jobb i dette fjerne strøk av verden og hadde sendt fotos som viste dem sittende på terrasser med drinks og unge kvinner som stod og viftet dem med palmeblader. Slikt pirret i høy grad eventyrlysten. Det ble intet av eventyret for mitt vedkommende, for nedgangstider hadde meldt seg, og det ble ingen jobb å få der. Det er i ettertid underlig å tenke på hvorledes livsløpet mitt var blitt hvis nedgangstiden var kommet 1 år senere? Av de 4 ostindiafarerne kom én av dem tilbake et par år senere, og etter forlydende skal en eller to av dem ha gått i hundene der ute. Her hjemme var det meget vanskelig å få jobb, og jeg var innstilt på å dra til USA. Men først ville jeg unne meg litt ferie. Før jeg drog hadde jeg avtalt med far at han skulle kikke etter i avisene om der skulle by seg en jobb. Vi hadde satt opp et søknadsskjema og han skulle sende meg maskinskrevet søknad, som det bare var for meg å undertegne. Der var dukket opp stilling som assi-stentingeniør ved Statens Vegvesen i Møre og Romsdal. Men til min store ergrelse hadde far tilføyet i søknaden at jeg hadde tatt flyverskolen. Dette mente jeg ikke hadde noe med stillingen å gjøre. På ny var skjebnen meg huld. Det viste seg at denne tilføyelsen, som far hadde gjort, ble det avgjørende for at jeg fikk stillingen. Der var 67 søkere og derav flere med praksis fra vegvesenet. Under vanlige forhold ville jeg ikke hatt noen sjangse. Vegsjefen i Møre og Romsdal var en foregangsmann, med åpent syn for maskinell drift. Etter meget motstand fra Vegdirektøren hadde han fått tillatelse til å kjøpe 3 pukkverk. Før satt man og pukket stein med hammer. Men etter en tid gikk motorene i stå, og ingen av ingeniørene forsto seg på motorer. Det gikk han ut fra at en flyver måtte gjøre og innstilte meg til ansettelse. Den glede jeg følte den dagen jeg fikk melding om ansettelsen, er ubeskrivelig. Ansvaret for studiegjelden var trykkende, særlig med tanke for farbror som hadde kausjonert. Tanken på at banken skulle gå på ham fordi jeg ikke var i stand til å betale renter og avdrag, voldte meg stor bekymring. Første oppdrag i arbeidslivet Mitt første oppdrag som vei ingeniør ble da også å etterse pukkverkene. Det nærmeste av dem stod på Åndalsnes og jeg reiste dit. På flyverskolen hadde vi fått god opplæring i å finne motorfeil, og feilen ved pukkverket fant jeg meget hurtig. Jeg ble straks klar over at motoren stanset av mangel på bensintilførsel. Det var bare å løsne to skruer ta ned forgasseren og rense den. Jeg forsto at vegsjefen var meget spent på utfallet, da jeg avga rapport om at alt var i orden og at pukkverket var i full sving. "`Ja, er det det", sa han, og etter denne i hans øyne store bragd, fikk jeg en meget høy stjernehos ham. `Attesten fra ham har jeg ennå i forvaring. Denne. min motorkunnskap gjorde meg selvskreven til å lede de første forsøk på å holde veiene åpne for biltrafikk om vinteren. Det skulle ikke store snefallet til før bilene måtte bli stående i garasjen. Raumabanen var nettopp åpnet til Bjorli, ca. 5 mil opp for Åndalsnes. Trafikken fra Åndalsnes og østover var meget viktig for store deler av fylket og strekningen Andalsnes Bjorli ble avviklet med biler når veien var snebar. Vanskene med å holde Romsdalsveien åpen vinters dag var i høy grad undervurdert. Veien var smal og kronglet og til dels med sterke stigninger. Hertil kom at snefallet stort. Snemengden etter et snefall ble målt til rundt en meter på åpen mark. Men det som voldte oss den største vanskelighet var "sjella". Det er vind som på kalde dager kommer fra Lesja og stryker ned gjennom Romsdalen og feier med seg sne fra fjellsidene så dalen sto i kok. Det tok ikke lang tid før sjella fylte veien mellom brøytekantene med sne, og flere dagers brøytearbeid var utslettet. Vi hadde beltetraktorer og store firehjulsdrevne lastebiler til disposison, men det strakk ikke til. Sneen satte seg fast i beltene så de ikke kom av flekken. Bilene var mer pålitelige, men når snetykkelsen på veien ble mer-enn 30 cm, var det vanskelig å holde styring på dem. Sneplogene var for veike og brøt i stykker. Vi arbeidet nesten døgnet rundt når det begynte å sne, og jeg tok min tørn. ved rattet. Et apropos; kona til en av vei-ingeniørene hadde vært en tid i Oslo, og da hun kom til Molde ble hun spurt om hun ikke hadde møtt den nye veiingeniøren. Jo, det hadde hun gjort. Hun hadde sett Jesus på en traktor og etter sigende skulle det være meg. Jeg hadde da også, langt foran min tid lagt meg til skjegg for det varmet godt og sparte meg for bryderiet med å barbere meg. Jeg tar med det samme med en liten episode. Det hendte nok ofte at vi ikke hadde fått ryddet veien helt frem til Bjorli slik at biler med passasjerer enten måtte gjøre vendereis til Åndalsnes eller overnatte oppe i dalen. En dag måtte de stoppe ved Stuguflåten noen km fra Bjor1i. Jeg hadde stasjon på Stuguflåten, en stor gammel skyssstasjon, hvor passasjerene måtte overnatte. Det dreide seg omkring 20 stykker. Ved aftenbordet satt jeg og spiste sammen med dem, og en av dem, en apoteker fra Alesund, sa at han gjerne skulle hatt noen ord med denne ingeniøren, som ledet brøytearbeidet. Jeg ga meg straks til kjenne og sa at jeg så innerlig godt kunne forstå hans misnøye og sa jeg hadde i sin tid i høy grad undervurdert arbeidet med å brøyte sne på veien gjennom Romsdalen. Vi hadde ikke andre erfaringer enn å måke sne fra gatedøren til porten i en by. Apotekeren var en meget gemytlig kar og bød utover kvelden på gode drinks. Det var et veldig slit for mannskapene og meg. Sjella var kald og gjennomtrengende, og en 2. gang var det på nære nippet at jeg ble tatt av ett av de skred som der gikk mange av i vinterens løp. En vinter måtte jeg gå til sengs hos en familie hvor jeg hadde leid værelse på Åndalsnes. Jeg var ofte der om sommeren for å tilse vejarbeid og hadde ofte bruk for det om vinteren. Jeg hadde året i forveien lagt med til hund. Halve året var jeg på veistikning og bodde da på bygda. Kveldene ble ofte kjedelige og hunden var godt selskap. Maten var av og til vanskelig å få ned, og jeg ville nødig fornærme matmor med at jeg hadde spist så lite. Den vanskelighet løste jeg ved å stikke maten til hunden. Jeg ble liggende en tid på Andalsnes og var visstnok, etter hva doktoren sa, på vei til å få lungebetenne. En dag da jeg ligger syk, får jeg plutselig besøk av Bams, det var en bulldog. Vi var veldig gode venner og han hadde tidligere vært med meg flere ganger til Andalsnes. Jeg hadde vært borte fra hunden 3-4 uker og den hadde nok savnet meg. Den hadde, tatt båten fra Molde til Andalsnes og sporenstreks satt kursen til huset hvor jeg lå syk. Det vitner om en intelligens som er helt utrolig. Snerydningsforsøkene var fulgt med stor interessé i Finland og Sverige, og der kom ingeniører derfra for å høste erfaring. Svensken var en eldre ingenlør, han kunne vært min far, var litt stiv, men ikke stivere enn at han inviterte meg til værelset sitt på hotellet og trakterte med grogg. I samtalens løp fortalte han at han på en av jembanestasjonene i Norge hadde observert en vakker lyshåret pike. Da vi først var kommet inn på det smukke kjønn, ble det spørsmål om hvem som var mest lidenskapelige, og ha utesket min mening. Min erfaring på det tidspunkt var meget begrenset, det sa jeg ikke for å røpe meg, men proponerte de rødhårete. Han satt titt og tenkte før.han svarte: Ja, se det er också min erfarenhet. Han var bankdirektør i Svensk Norrland. Finnen som kom for å studere var en ung major. En av mine kjente i Molde var finsk konsul og ga middag for majoren. Vi hadde en meget hyggelig aften. 6-7 måneder etter besøket leste vi i avisen at han badde skutt sin kone og to barn og deretter seg selv. Moldetiden tenker jeg ofte tilbake på med stor glede . Arbeidet var interessant, sjefen overmåte hyggelig og samværet med kolleger var meget godt. Samtidig med meg ble en kjenning fra Høyskolen tilsatt som ekstra-ingeniør, og vi fant hverandre fort. Han var en dyktig pianist, selskapeligheten var den gang stor på Molde og to ungkarer var ettertraktet. Som regel var det nachspiel og ikke sjelden nachspiel etter nachspielet. Da var det, å gå hjem og skifte smoking med den daglige kledning og så komme seg i rett tid til kontoret. En morgen kom min avdelingsingeniør litt, senere på kontoret enn min venn og rneg. Han snuste og sa: Gud hjelpe så det lukter whisky. På et ball på banksalen ble min venn og jeg overtalt til å synge "Rhinvinet & lov" under akkompagnement av min venn og publikummet klappet energisk. Denne min venn het Kristian H. Oppegård og vi hang sammen som erteris, delte hybel og en stund etter kjøpte vi hus av banken. Huset hadde tilhørt en finsk' kunstimaIer, som hadde reist fra Molde for å bosette seg hos en han giftet seg med. Huset var lite, ca. 40 m2 med loft. Vi beta1te ikke mer enn 400O kroner for det. Det lå oppe i lia med en herlig utsikt over byen og fjorden og i synsranden snedekte fjell Jeg gifter med med Unn Det avgjørende ved oppholdet i Molde var møtet med Unn, som jeg senere skulle. dele livet med. Den første-gang jeg så henne var ved aftensbordet på Årø pensjonat. Hun hadde om høsten vært på en lengre fottur på fjellet og hadde en nydelig hudfarge og en glinsende tanngard. Kjapp i replikken og lokket meg i sitt garn ved å synge til eget akkompagnement. Jeg falt bardus i løpet av noen måneder. Forlovet oss julen etter hjemme hos mine foreldre og giftet oss 2 år senere i 1924 I hennes hjem på Nesna. Min hyggelige og elskverdige sjef stusset litt da jeg ba om en ukes ferie i august, men invilget straks han fikk høre at jeg skulle gifte meg. Bryllupet ble feiret med stor stas, mange gjester og et dyktig orkester. Bryllupsreisen var så pass original at den kan ikke forbigås. Av økonomiske grunner kunne jeg ikke invitere på vanlig bryllupsreise, men opptok arbeidet straks jeg kom tilbake til Molde, og stakk vei langs Erisfjorden. Unn ble med og vi bodde på en bondegård som lå vis-a-vis Nesset prestegård, hvor Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp. Unn ble hyrt som flisegutt, det var en jobb som antaketiq' aldri tidligére var utført av en kvinne til tross for at begge kjønn er like, godt egnet til det. Hun hadde 8 kroner dagen uten tillegg for kost og losji. Stikningsarbeidet skjer i to faser og "flisepiken" var med på begge. Jeg skal ikke gå inn på flisepikens qjøremål. Unn utførte sitt arbeid på en helt ut tilfredsstillende måte. Vi fikk bra stell på gården, det eneste som sjenerte oss var sengehalmen, som må ha krydd av lopper. Flere ganger om natten ble vi vekket av disse nærgående'insekter, og lakenet var helt svart av dem. Vi rystet dette ut av vinduet, men nye skarer rykket, frem i løpet av kort tid. Jedermann dér"eine Reise tut kan wass erzaehlen. Den reise jeg her sikter til var min første tur til Nesna for blant annet for første gang å hilse på min vordende svigermor. At flaggstangen var tom da jeg kom, men at hun heiste flagget til topps da jeg reiste er en historie for seg, som hun siden ble ertet for. Det jeg hadde til hensikt å forteIle dreiér seg om en liten episode på hurtigruten nordover. Undér en tur på promenade dekket fikk jeg lyst på en røyk og tente pipa. Da det var gjort kom der en herre bort til meg presenterte seg og sa: Dem må jeg få lov til å hilse pa. ]eg har nettopp tapt 5 kronér på Dem. Min reisefelle og jeg så at De tok frem pipen og skulle tenne den. Jeg var da lettsindig nok til å vedde med ham at De ville måtte bruke minst l0 fyrstikker og så klarte De det med . Det var advokat Claussen fra Trondheim og som senere ble Norges første riksmeglingsrnann. Jeg forklarte at det var en kunst jeg hadde lært da jeg var i marinen. Min gode kamerat Kristian var bare tilsatt som midlertidig ingeniør og fant, slik som,utsiktene den gang var, å reise til USA. Jeg fikk da huset for meg selv. Dette fremskyndet giftermålet. Straks etter forlovelsen, `julen 1922, var Unn reist fra Molde for åperfeksjonere seg f6r husstellet, og det var en av de største begivenheter i mitt liv da jeg førte bruden hjem til huset i Moldeha. Det var ikke store utstyret vi startet med, men jeg hadde kommet i kontakt med bygdesnekkere, som til overkommelige priser laget spisestuemøblement, skap og stoler. Disse var av almetre og etter min `tegning. De var blant annet utstyrt med armlener, ett til å sette pjolterglasset på og det andre for askebeger. Loftet innredet vi med senger bygget inn under skråtaket, og vi syntes vi hadde det gromt. Huset var som tidligere nevnt lite og med utedo. En aften blåste det opp med sterk storm og Unn hadde vært på uthuset og kom inn og sa at det rugget på seg. Da jeg skulle gå ut og undersøke, kom dohuset farende mot meg, men krakk og kagge var blitt stående igjen. Dagen etter fikk jeg hjelp av en nabo og flyttet det på plass. I Molde ble vi svært gode venner med en løytnant, som også var nygift. Han var adjutant hos obersten. En dag diskuterte vi våre lønninger, vi hadde begge 4.000 kroner om året -10 % pensjons innskudd. Han var meget misfornøyd med sin lønn, som han syntes burde være 2.000 høyere. Jeg derimot var strålende fornøyd med lønnen. Jeg var klar over at mange tjente meget mer, men også klar over at det var uendelig mange fler som tjente ikke bare mindre, men vesentlig' mindre enn meg."Jeg syntes jeg hadde fått et stort stykke av kaka, og den innstilling har jeg beholdt. Selve lønnen har spilt liten rolle for meg i forhold til det å ha et arbeid som jeg trivdes med og det at min arbeidsgiver ikke kunne komme og si at nå fikk jeg slutte, for han likte ikke trynet mitt lenger. I 1925 skulle staten sette igang 3 forsøksbilruter. Hensikten med disse var å vinne erfaring for trafikkutgifter med bil i relasjon til jembanedrift. I 1923 hadde Stortinget vedtatt en stor jernbaneplan, som også omfattet sekundære baner. Forsøksbilrutene tok særlig sikte på å undersøke om ikke trafikken på disse kunne avvikles billigere med bilruter. Der var sterk tautrekking mellom Vegdirektoratet og Statsbanene om ledelse av disse forsøk, og begge parter ville ha sine, folk inn som driftsbestyrere for de enkelte ruter. På grunn av min befatning med snebrøytnings forsøket hadde jeg en stor stjerne hos Vegdirektøren, og ble ved hans hjelp tilsatt som driftsbestyrer for Karmøyruta, som skulle gå mellom Haugesund og Skudeneshavn, en strekning på 40 km. Ved de andre to forsøksruter ble der tilsatt ingeniører fra statsbanene. |
|
Til Haugesund i 1925 | |
I 1925 flyttet Unn og jeg til Haugesund. Arbeidet bød på mange utfordringer. Driften gikk meget godt i forhold til de to andre forsøksruter, til og med med upåregnet overskudd. Jeg fikk meget frie hendér og anledning til mange reiser både innenlands- og i utlandet. Lønnen var praktisk talt den dobbelte av den lønn jeg hadde hatt i veivesenet, og Unn og jeg sa for spøk hvorledes vi skulle greie å bruke så mange penger. Det viste seg ikke å være forbundet med noen vanskelighet. Der så våre to barn dagens lys og familien trivdes meget godt. I den første del av trettiårene fikk jeg en sjanse som kunne ha grepet inn i mitt livsløp på en avgjørende måte. Direktøren for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap hadde stanset en dag i Haugesund for å tilby meg ansettelse i selskapet som hans nærmeste medarbeider. Jeg talte på knappene men avslo tilbudet av flere grunner, og som jeg siden angret på. Direktøren, Sjur Lindebrekke, ble noen år senere utnevnt til fylkesmann og jeg ville hatt meget store sjanser for å blitt hans etterfølger i direktørstillingen. Da denne ble ledig, undgikk avertissementet om den ledige stilling min oppmerksomhet. Jeg ble først klar over forholdet da søkerlisten ble offentliggjort. Jeg oppsøkte Lindebrekke og styrets formann for å forhøre meg, om mine muligheter. Begge mente at disse var store. Jeg meldte meg straks som søker. Da jeg ikke kjente til at avertisse-mentet var avfattet på nynorsk, sendte jeg søknaden på riksmål. Jeg fikk senere høre at det av styret hvis flertall var gårdbrukere, ble oppfattet som en form for demonstrasjon. Jeg hadde i stillings medfør hatt med ansettelser å gjøre, og da satt pris på konferanse med søkerne. De fleste har som regel gode attester, men de dekker ikke den oppfatning man kan gjøre seg ved en samtale. Jeg hadde bestemt med for å fremstille meg for styrets medlemmer, men denne gang var skjebnen ute og spillte meg et puss-. øksen glapp da jeg skulle hogge ved og jeg ble sterkt skadet i kneet. Jeg ble sengeliggende, og måtte oppgi den planlagte reise. Etterpå fikk jeg høre at min konkurrent ble tilsatt med knepent, flertall. I Bergen fra 1939 I 1939 ble jeg underhånden oppfordret til å søke stillingen som trafikksjef ved Bergen Sporvei. Direktøren falt for aldersgrensen om 1 år og mine sjanser for å bli hans etterfølger var meget store. Jeg søkte og fikk stillingen som bød på nye oppgaver. Jeg tiltrådte stillingen 2. januar 1940 og så kom tyskerne 9.april. Hvilke konsekvenser det medførte for meg har jeg redegjort for i et annet tilbakeblikk og skal, ikke gjenta det nå., Ett er temmelig sikkert, hadde jeg blitt i Haugesund ville jeg antakelig ikke vært i live i dag. En av de første og største illegale grupper ble rullet opp i Haugesund og Karmøy området, deriblant flere av mine nære venner. En av dem forsvant som nebel und nacht fange i Tyskland. Ved nyttårstider 1940 flyttet jeg til Bergen for å overta stillingen som trafikksjef ved Bergens Sporvei. Direktøren skulle gå av om 1 år og jeg skulle etterfølge ham. Direktørgasjen var den gang 12.000 kroner i året som ble regnet som en meget høy lønn. Natten til den 9.april ble jeg vekket ved 2-tiden om natten av rådmannen i Bergen som sa at det var krig i landet, og at jeg hurtigst mulig måtte skaffe sporveisbusser for a evakuere elevene ved underoffisers skolen. Det tok ikke lang tid a få på seg klærne, og jeg styret til sporveiens kontor på Møhlenpris for a få navn og adresse på sjåfører. To av disse bodde i et mange leiligheters hus ute på Nordnes og det oppsøkte jeg først Del var ringe-apparater på begge sider av inngangsdøren, men da det var for mørkt til at jeg kunne lese navneskiltene, trykket jeg på en del knapper. Straks kom der folk i vinduene, noen skjelte meg ut, men en kom ned og låste opp døren. I 2.étasje ble jeg møtt av en dame i nattserk som ville sperre veien for meg. Jeg forklarte at det var meget om å gjøre for meg å få tak i 2 sjåfører som bodde i 4.etasje Men damen ville ikke slippe meg forbi og jeg sa da: Det er krig. Da besvimte hun jeg måtte gripe henne for at hun ikke skulle falle. Ved 3-tiden om natten hadde jeg fått varslet 5 sjåfører og gitt ordren å hente busser og kjøre til underoffiser skolen. Jeg sto da i Sandviken og så skuddvekslingen mellom et krigsskip og festningen på Kvarven. På vei tilbake til sporveiskontoret passerte jeg Tyskebryggen hvor soldater klatret opp. Der var mange båter underveis med soldater og de kom fra tyske skip som hadde ligget på havnen i flere dager kamuflert med koks på dekket. Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte. Ved sporveiskontoret ble jeg stanset av en offiser med en tropp soldater i fullt krigsutstyr, blant annet håndgranater i støvleskaftene. Offiseren vinket på meg og spurte om veien til koksverket. Jeg sa på tysk at det fik han selv finne. Tyskeren smilte og sa: Gewiss, gewiss, das sollen wir finden. - - Det ble ikke mitt siste møte med den tyske vernemakt. Jeg tror at underoffiserskolen hadde begynt evakueringen før bussene var nådd frem. Da jeg på vei hjem kom til Kalfaret, så jeg en flokk i norske uniformer ledsaget av en offiser. De kastet våpnene fra seg inn i haqer. Straks etter kom en tropp tyske soldater som vinket på de norske som overga seg straks. Det øyeblikket glemmer jeg aldri, det var forstemmende. Da jeg kom tilbake til kontoret samme dagen, fikk jeg beskjed om at tyskerne forlangte at sporveien skulle stille 10 busser til rådighet for dem kl. 17. De truet ned dødsstraff hvis ordren ikke ble imøtekommet. Jeg sammenkalte 15 - 20 sjåfører og fortalte dem dette. Enkelte av dem fremholdt sin engstelse for å kjøre med de store og brede bussene på trange veier utenfor byen. Er det noe å være engstelig for det bare passe på å kjøre dere ordentlig fast, sa jeg. Jeg var bare noen måneder gammel i stillingen og ukjent med sjåførene. Men i blant disse var der en som straks styrtet til gestapo og fortalte dette, og jeg ble straks innkalt. Jeg ble møtt av en ung kaptein og 1a straks merke til at han bar en stor ring med_ dødninghode. Han foreholdt meg at jeg hadde sagt til sjåførene at de skulle kjøre seg godt fast. Ja, sa jeg, det har jeg sagt, og jeg tror at De ville sagt det samme hvis der sto russiske tropper i Tyskland. Gewiss, gewiss sa han, og smilte og jeg ble straks entlediget. Han sa også noe mer, men det oppfattet jeg ikke. Om natten til den 10. april ble jeg vekket av telefonen og i den andre enden var en tysk offiser. Han fortalte at en av sporveisbussene hadde kjørt seg fast i en grøft og forlangte under trussel om dødsstraff, at jeg straks skulle sende en ny buss. Jeg sa at jeg ikke var bemyndiget til å sende busser etter en slik rekvisisjon. Noen hver kunne ringe meg opp og utgi seg for tysk offiser, og med den beskjeden la jeg på røret. Jeg bestemte meg for å komme vedkommende i forkjøpet ved å henvende meg til Stadtkommandantur, og dit gikk jeg om morgenen. Der fikk jeg en stor overraskelse. Jeg ble vist inn på et kontor hvor der satt en kaptein i fu1l mundur, og stor ble overraskelsen også for tyskeren. Saken var den at vi bare en dag tidligere hadde bodd sammen på frk. Rathjes pensjonat. Han var knyttet til det tyskekonsulat og vi hadde hatt mange diskusjoner, til dels hissige. - Jeg så at han rødmet sterkt da jeg sa til ham: De hadde uniformen. med dem! Jeg fortalte hvorfor jeg var kommet og fremholdt at det var uholdbart å etterkomme rekvisisjoner på busser fra folk som var helt ukjente for meg. Han forlot værelset for å forelegge saken for Stadtkommandanten. Ikke lenge etter kom han tilbake og sa at kommandanten var helt enig med meg. Det ble bestemt at rekvisisjoner skulle skje skriftlig; undertegnet av kommandanten og parafert av politimesteren i Bergen. Natten etter ble jeg igjen vekket av telefonen, og også da var det en tysk offiser som forlangte at jeg skulle sende en buss. Nå hadde jeg Stadtkommandanturet å holde meg til, så jeg sa kort og godt Nein og la på røret. Noen dager senere etter at der hadde inntruffet flere kollisjoner mellom tyske kjøretøyer og sporvogner og busser, oppsøkte jeg på ny min kjenning fra pensjonatet for å avtale en ordning. Den gikk ut. på at jeg skulle sende en melding om slike skader og oppgi erstatnings beløp. Slike meldinger ble der mange av. En formiddag fikk jeg beskjed fra damen ved sentralbordet at gestapo hadde ringt og gitt ordre om at en navngitt konduktør skulle møte på gestapo innen kl. l4. Jeg fikk tak i konduktøren og fikk rede på foranledningen til innkallelsen. Den var etter min mening helt bagatellmessig, også at jeg ikke ville gi ham ordre til å møte. Det fikk han avgjøre selv. Han møtte ikke og det resulterte i ny henvendelse fra gestapo. Jeg bestemte meg for å oppsøke gestapo- og forklare at jeg ikke kunne etterkomme slike ordrer pr. telefon, men krevet skriftlig innkalling. Morgenen etter sto jeg klar for å gå til gestapo da jeg fikk besøk av en tysk offiser, som sa at han kom fordi vi dagen før ikke hadde sendt konduktøren. Jeg reiste meg opp, men ba ham ikke sette seg, og sa at jeg nettopp sto i ferd med å oppsøke gestapo. i anledning den saken.. Tyskeren sa at jeg kunne drøfte saken med ham. Nei, sa jeg, saken vil jeg drøfte med Deres sjef. Han ble meget høyrøstet og truet med å arrestere meg. Jeg lar meg ikke true på den måten, sa jeg og forøvrig behøver De ikke brøle slik for jeg hører meget godt. Han kom med noen trusler og forlot kontoret. Straks etter kom han opp igjen og ville vite navnet mitt. Jeg er trafikksjef, sa jeg, og det får greie seg. Han kom med nye trusler og forsvant. Dagen etter ble jeg innkalt til oberst Blomberg, sjefen, for gestapo i Bergen. Det var en ualminnelig flott kar, han hilste og bød meg sigarett av et gulletui. Han forklarte hvorfor jeg var innkalt. Jeg hadde fornærmet den tyske vernemakt ved ikke å tilby offiseren å sette seg, ikke håndhilste på ham, ikke sagt mitt navn og dessuten bedt ham holde kjeft (maulhalten) . Dette må bedømmes etter norske forhold, sa jeg. Jeg ba ikke vedkommende å sitte ned, for jeg trodde det ble en kort konferanse, og selv reiste jeg meg. Jeg håndhilser; bare på venner og jeg sier ikke mitt navn når jeg blir oppsøkt i stillings medfør. Dessuten hadde jeg ikke bedt offiseren å holde kjeft, men henstilte til ham ikke å brøle så høyt. Obersten trykket på en knapp og straks etter kom vedkommende offiser. Han klappet helene i sammen og stod i stiv givakt like innenfor døren. Obersten sa noe til ham, men snakket så fort, at jeg ikke forsto hva han sa. Deretter snur han seg til meg, gir meg hånden og sier at han respekterer min opptreden. Oberst Blomberg ble dømt til døden og skutt etter frigjøringen på grunn av sin befatning med Telavågaffæren. Det var et fiskevær utenfor Bergen, hvor tyskerne hadde kommet over nordmenn, som tidligere var flyktet til England og kom tilbake med oppdrag fra norske militære myndigheter. Det er skrevet bøker med utførlig redegjørelse for tyskernes herjinger der. Min kone og jeg var tilfeldigvis på jembanestasjonen i Bergen da tyskerne lastet inn kvinner og barn samt gamle folk fra Telavåg. Mange fra Telavåg ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland, og mange av dem kom ikke tilbake. Det var opprørende å se tyske soldater dytte geværkolbene i ryggen på gamle kviner og menn for å få opp farten. Det var med nød og neppe jeg kunne beherske meg for ikke å gripe inn. Tyskerne tok meget hårdt på sine landsmenn som hadde påført sporveimateriellet skader. Jeg hadde daglig besøk av tyskere som kom og ba meg om å trekke skaderapporten tilbake. Men dessverre, sa jeg, befehl ist befehl. Det var mange som forsøkte å bestikke meg med tobakk og drikkevarer, men jeg motsto fristelsen. En dag fikk jeg besøk av en marinekaptein. Antakelig for å imponere hadde han utstyrt seg med et stort hakekors som hang i et bredt, rødt bånd. Han fortalte at han hadde fått permisjon for å reise hjem og besøke sin familie, men permisjonen ville bli inndratt hvis skaderapporten ikke ble trukket tilbake. Jeg sa som vanlig: Dessverre, befehl ist befehl. Antakelig var han kommet hjem etter et vellykket ubåttokt, hvor han hadde senket mange norske båter, og hadde feiret dette. I høy stemning hadde han kommet bort i en sporvogn og skadet denne med bilen sin. Det er underlig å tenke på at tyskerne kunne herje og brenne ustraffet, men å sette en stripe i en sporvogn Var ikke tillatt. En dag fikk jeg besøk av en ung tysk soldat som hadde gjort skade på en sporvogn. Han ba også om at jeg måtte trekke skaderapporten tilbake. Da jeg nektet det begynte han å gråte. Det var underlig a se en tysk soldat i en slik situasjon, og spurte hvorfor han gråt. Han fortalte at han var 16 år gammel og var blitt utkommandert. Han hadde fått permisjon for å reise hjem og begrave sin far. Hans far hadde vært direktør for Bussingfabrikken som fremstilte de store bussene som gikk i Berlin. Denne fabrikken hadde jeg besøkt i 1937, og jeg hadde spist en utmerket middag sammen med hans far. Verden er ikke stor. Medfølelsen løp av med meg og jeg trakk skaderapporten tilbake, og gutten fikk forhåpentlig reise til begravelsen. Jeg fikk i stillings medfør atskillig befatning med én tysker som sa at hans oppgave var å påse at vernemakten ikke foretok overgrep og sa at han var venn av Hitler. Jeg hadde fått befatning med ham på den måte at tyskerne forlangte at vi skulle sette opp spesielle ruter for dem som arbeidet for tyske befestningsanlegg. Under krigen hadde sporveien stor trafikk og det var vanskelig å skaffe nok materiell til den ordinære trafikk. Sporveien satte seg derfor på bakbeina overfor de tyske krav om ektraruter. Denne tyskeren kom da til meg for å ordne opp i forholdet. Jeg var så pass diplomatisk at jeg forstod at det ikke ville nytte å sette seg helt på bakbeina, men firte litt og tyskeren var fornøyd med det. En tid senere forlangte tyskerne at tilhengervognen på en av linjene skulle reserveres tyskerne. Mange, og særlig damer, trengte seg forbi tyske offiserer som ble stående tilbake på holdeplassene. Jeg kontaktet da nevnte tysker og foreholdt ham de store ulemper det ville volde sivilbefolkningen ved å reservere en vogn for tyske offiserer. Han hadde antakelig liten fidus til offiserer og tilbød seg å ta seg av saken. Noen dager senere ble jeg anmodet om å komme til et møte hvor han ville drøfte saken med Stadtkommandanten. Denne fortalte at han hadde vært Stadtkommandant i Liége hvor en slik ordning var gjennomført. Det var en opplevelse å være til stede hvor Stadtkommandanten og den andre tyskeren for i hårene på hverandre. Stadtkommandanten sa, at han ville innberette saken til Berlin men resultatet ble at tyskerne droppet sitt krav. Jeg komplimenterte tyskeren for hans innsats og han gledet seg svært. I de første krigsårene bodde vi i Bjørndalen med god utsikt til Fløyfjellet hvor tyskerne hadde luftvernbatteri. Avstanden var ikke mer enn ca. 800 meter i luftlinje. Vi hadde meget ofte besøk av engelske fly, særlig om natten, og da ble det livlig. Flyene kastet bomber og luftvern batteriene spillte opp. Vi rullet opp gardinene og det var underlig å ligge i sin seng og følge krigs skuespillet. Vi gikk aldri i kjelleren under slike angrep. Ble huset truffét av en bombe, ville de som befant seg der bli innesperret og omkomme i flammer. Nei, da var det bedre å bli slått ut som man klasker en flue. Verten som vi bodde hos i Bjørndalen, var en erkenasist. Han lå i skilsmisseprosess med sin kone, og min kone ble i den anledning innkalt som vitne i retten. Hennes vitnemål gikk i hans kones favør og resultatet var at vi ble oppsagt. Formannen i sporveiens styre var nasist og dessuten varaordfører i Bergen. Han var en godmodig kar og ville ofte redegjøre for meg sin nazistiske innstilling, og sa at jeg uten fare kunne snakke åpent med ham. Jeg oppsøkte derfor ham og fortalte om hans nazikollega sin simple opptreden ved å si oss opp. Dessuten sa jeg, at jeg på grunn av min stilling måtte bo i byen og at kommunen fikk skaffe meg bolig. Han reagerte meget sterkt på min verts handlemåte og lovet å ordne opp med ham. Det resulterte da også i at verten trakk oppsigelsen tilbake. Men verten hadde gode venner ved gestapo og en tid etter fikk jeg skriftlig beskjed fra tyskerne at de hadde rekvirert leiligheten og at jeg med ti dagers varsel måtte være ute av leiligheten innen kl. 7 morgen. Jeg gikk på ny til varaordføreren og fortalte ham om rekvisisjonen og han lovet å ta saken opp med tyskerne. Men der kom han til kort. I stedet skaffet han oss en leilighet som hadde vært hans barndomshjem og som hans bror eide, Allégt. 29 ved Nygårdsparken. Jeg mottok og sirkulerte illegale aviser. En av disse var "Håndslag" som ble trykket i Sverige. En fetter av meg som bodde i Oslo, var min kontaktmann. Avisen kom til Bergen med nattruten mellom Sandnes og Bergen. Der hentet vi den hos styrmannen. Av forsiktighetshensyn hentet vekselvis barna, min kone og jeg avisen hos ham. Men jeg distribuerte også en annen illegal avis som ble utgitt av en journalist som jeg kjente fra Haugesund, men da bodde i Bergen. En dag da jeg ringte opp til ham, traff jeg hans kone og bad om å få snakke med mannen. Han ble arrestert av tyskerne i går, svarte hun. Jeg tenkte at telefonen var avlyttet av tyskerne og sa at jeg snakke med ham om noen poteter han hadde lovet meg. Han ble sendt til Tyskland og døde der som "Nacht und Nebel" fange. En morgen, da min yngste datter og jeg satt og spiste frokost, hørte vi et voldsomt drønn og et smell i ruten hvor vi satt. Der var slått et rundt hu1l på størrelse med en tiøre. Vi fant ikke gjenstanden som hadde forårsaket skaden, men den må ha hatt en voldsom fart. Straks etter var himmelen mot Vågen dekket av røk og ild. En båt med mange hundre tonn tysk ammunisjon var gått i luften. Båten lå ved Sko1tegrunskaien like ut for Håkonshallen. Jeg styrtet mot Vågen. På gaten, like ved huset jeg bodde i, i luftlinje antakelig 500-600 meter fra et jernstykke som antakelig veide 20-30 kg Mange var kommet ut i gaten i nattøyet og rundt Vågen brant det mange steder og på Nordnes og mot Sandviken. Disse spredte branner forårsaket at brannvesenet måtte spre sine styrker, og som i høy grad vanskeliggjorde slokningsarbeidet. Vinduene var b1åst inn i store bydeler og mange var blitt skadet. Verst var det for dem som hadde fått glass splinter i øynene, og dem var det ikke få av. Mer tragisk var det da Holen folkeskole på Laksevåg ble bombet. Tidlig en morgen, skolen var nettopp begynt da 12. allierte fly kom i bølger i lav høyde over åsen for å bombe en tysk ubåtbunker like nedenfor skolen. En av flygerne hadde dessverre siktet dårlig og bomben hans traff skolen i stedet for bunkeren. Jeg var tidlig etter krigsutbruddet tilbeordret Den Sivile Hjelpetjeneste, som skulle assistere ved katastrofer. Ved middagstider ble jeg sendt til skolen for å avløse varabrannsjefen som i mange timer hadde hatt en sterk påkjenning under sloknings- og rydningsarbeidet. Det var et gruoppvekkende syn som møtte meg. Bygget, som var på flere etasjer, lå i grus. I første etasje lå en lærer fastklemt av nedstyrtede gulvbjelker og ynket seg. De hadde fått ryddet en hu1e i massene slik at en lege kunne krype inn og gi ham morfinsprøyter. Fra ett av rommene som var ryddet for bjelker o.l., grov de frem av asken barn som lå begravet der. De så ut som mumier. En dag kom en dosent ved Handelshøyskolen bort til meg på gaten. Jeg var blitt kjent med ham på noen møter. Han spurte om jeg kunne tenke meg å bli med i Milorg. Dette sa jeg meg straks villig til, og han ba meg møte en bestemt tid på hans hybel. Det var et forholdsvis langt men smalt værelse. Der var hengt opp et ullteppe og jeg så bare noen nye, brune sko under dette. Bak teppet satt en mann som sa: 'Jeg beklager at jeg må introdusere meg på denne måten. Jeg vet godt hvem dere er, men det beste er at dere ikke kjenner meg. Jeg kommer fra England og kan ikke bevise dette på annen måte enn ved de nye, brune skoene dere ser under teppet og pakken med sigaretter og kongens bilde som ligger på borte". Spørsmålet var om jeg ville gå inn i Milorg og på ta meg å organisere en gruppe på 14 mann som etter nærmere ordre skulle påta seg å sprenge gassverk, jernbanestasjon, kaier m.a. Jeg fikk ikke lov til å notere noe, men klistre det fast i hjernen. Jeg gikk straks igang med rekrutteringen. Det var bare en som unnslo seg, fordi han ikke hadde sterke nok nerver til et slikt oppdrag. For de andre var det ja uten noe forbehold. Jeg må innrømme at jeg følte meg meget utrygg. Det var ikke helt utenkelig at noen av dem jeg hadde henvendt meg til, hadde plapret og at tyskerne kunne få snusen i organisasjonen. Det hadde hendt tidligere og jeg følte angsten, da biler nattens tider stanset utenfor huset hvor jeg bodde. Ved 4-tiden om natten i oktober 1944 banker det på vinduet i soveværelset og en bergensk stemme bad meg åpne gatedøren. Der var 4- leiligheter i huset der vi bodde, og det hadde hendt tidligere at folk hadde banket på ruten og bedt meg låse opp døren. Jeg svarte at jeg ikke var portner i huset. Da kom det på tysk: "Øffnen die Tur augenblicklich oder wir schlagen das Fenster ein." Det var ikke noe annet å gjøre enn å få på seg slåbrokken og låse opp døren. Det var 3 sivilkledte menn og en av dem kastet seg over meg og kjente etter om jeg hadde våpen. Hva heter De, spurte de meg. Søiland, sa jeg. "Der Mann wir eben suchen"; var svaret. Jeg ble geleidet inn i en mellomstue og plassert ved et lite bord, og på den andre siden satte en tysker seg og la en stor revolver på bordet. Heldigvis stod der en skål epler på. bordet, og jeg tok et eple og begynte å tygge for å skjule rykninger, som jeg følte i ansiktet. Min kone var stått opp og kom inn. Der hang noen bilder av barna på veggen som tyskerne tok i øyesyn. Schøne Kinder, sa de. Barna lå på et værelse for seg, og jeg ba om å få gå inn for å varsle dem. Men det fikk jeg ikke lov til. Tyskerne ville være med. De gikk inn og satte en lykt i fjeset på barna som våknet. Heldigvis tok de denne oppvåkning på en meget rolig måte. Jeg ble igjen plassert ved bordet med tyskeren på den andre siden, og de to andre begynte å ransake. Jeg hadde tidligere abonnert på et tidsskrift som het "Nordeuropa" og hvor Nordahl Grieg var en av redaktørene. Tidsskriftet hadde til hensikt å avdekke den tyske infiltrasjon i Skandinavia. Og tidsskriftet var meget godt orientert. Blant annet skrev de flere år før invasjonen om oberst Sundlo i Narvik og påsto at han ikke var å stole på. Det inneholdt karikaturer av Hitler Goebbels og Gøring. Jeg hadde bundet inn heftene og de var på stadig utlån. Tilfellet ville at boken lå på borde i stuen da tyskerne kom, og de slo straks ned på den. De kom med boken til tyskeren som passet på meg og viste ham et grotesk karrikatur av Hitler og Goebbels. Hvis øyner kunne drepe var jeg blitt drept av de blikk tyskerne sendte meg. Jeg var meget engstelig for at tyskerne skulle finne radioen som jeg hadde gjemt. Og det skyldes min kones kaldblodighet at de ikke fant den. Tyskerne trodde visst at hun var naiv, for hun hadde vist tyskerne flere steder hvor de ikke hadde lett. Radioen hadde vi gjemt på flere steder i tidens løp, og nå var den gjemt i et benkeskap på kjøkkenet. Da tyskerne kom dit, stilte hun seg med rumpen på benken og reddet dermed radioen. Det var en stor lettelse for meg da tyskerne var ferdig med ransakingen og ikke hadde funnet den. Jeg ble transportert til kretsfengslet og satt i enecelle. Da celledøren ble låst, var jeg klar over at fra da av var jeg ikke meget verd, men prisgitt det nådesløse gestapo. Om morgenen skulle fangene i luftegården. Under oppstillingen ser jeg til min store forbauselse min nærmeste medarbeider på sporveien, Trygve Zachariassen, og han oppdaget meg. Etterpå fikk jeg rede på at han var tatt om morgenen etter at jeg var tatt om natten. Forholdet var at vi to i sin tid hadde byttet radioer. Han hadde en stor radio på kontoret, mens jeg hadde en mindre radio hjemme. Da det var vanskelig å skjule den store på kontoret, mens jeg hadde gode skjulesteder, foreslo han at vi skulle bytte, og det sa jeg meg villig til. Men jeg henstilte samtidig til ham ikke å skrive og distribuere nyheter for jeg visste at mange var blitt huket av den grunn. Slike mangfoldig gjorte nyheter kom lett på avveier, og tyskerne hadde mange tystere. Og det ble Zachariassens skjebne. En av hans lapper var havnet hos en nazist. Tyskere stormet inn på kontoret hans om morgenen, da han og andre satt og hørte på nyheter fra London. Det spørsmål som straks meldte seg hos oss begge, da vi så hverandre i fengslet, - hva har den annen røpet om radiobyttet? Jeg hadde sagt til ham at om vi blir grepet må vi ikke røpe det. Jeg trøstet meg med at Zachariassen var en intelligent og rolig kar, men uvissheten kunne jeg ikke frigjøre meg for. Etter tre døgn i eneselle fikk jeg ordre om å møte til forhør den neste dag. Spørsmålet om hvorfor jeg var blitt tatt, og hva visste tyskerne, hadde plaget meg meget. Hvis de hadde fått snusen i min befatning med mil.org. var jeg sikker på dødsdom. Denne angst meldte seg med fornyet styrke foran forhøret, og jeg fikk en vond natt som jeg aldri vil glemme. Da jeg kom inn i avhørslokalet, satt tre tyskere der og på bordet sto min tidligere radio og spilte. Ja, den kjenner du jo godt, sa en av dem og smilte. Jeg satte opp et troskyldig fjes og sa: "Nei, hvorledes skulle jeg kjenne den?" Han viste meg da en nyhetsmelding og sa: "Men så kjenner du vel den? Jeg ristet på hodet og nektet noe kjennskap. Jeg la merke til at meldingen om Tobruks fall stod nederst på lappen. Jeg bad om å få forklare meg med tolk, og begrunnet det med mitt dårlige kjennskap til det tyske sprøk og lett kunne komme til å bruke ord som hadde en betydning som jeg ikke kjente til. Dette ønsket ble straks imøtekommet. En av de tyske snakket flytende norsk og har antakelig vært nordmann. Ved å forklare seg gjennom tolk fikk jeg god tid til å konsentrere meg om svaret uten å tenke på språket. Jeg hoppet over at jeg før forhøret hadde fått vite av gang-gutten i fengslet, at Zachariassen og de 4 andre, som var blitt fengslet sammen med ham, straks var blitt sendt til fangeleiren på Ulven. Av det forsto jeg, at jeg var blitt fengslet for mer alvorlige ting enn radiolytting, og det kunne ikke være noe annet enn min befatning med mil.org. Jeg var derfor ikke høy i hatten da jeg møtte til forhør. Det som særlig plaget meg, var tanken på tortur. Jeg visste at mange hadde klart meget hard tortur, men hvor meget jeg selv kunne tåle, hadde jeg ikke begrep om. Tanken på at jeg skulle sprekke og trekke 14 andre med meg og gi dem i klørene på gestapo, plaget meg meget. Bror til en av våre venner, som satt hardt i det, hadde hoppet ut fra 3.etasje i gestapobygget og lå knust på fortauet. Nevnte ganggutt i fengslet var en ung nordmann som var blitt fengslet for et bagatellmessig forhold. Han var satt til å tømme dobøttene og bære vann til fangene. Han ble senere dødsdømt, visstnok for å ha smuglét inn eller ut forskjellige saker for sine medfanger. Så tilbake til forhøret. Jeg ble straks konfrontert med det tidsskriftet tyskerne hadde funnet hjemme hos meg. Jeg måtte være innbitt tyskhater som hadde abonnert på et slikt tidsskrift. Dermed penset tyskerne forhøret inn på et spor som jeg kom godt ifra. Jeg sa at jeg i 1937 var reist til Tyskland for å studere bussmateriell og i den anledning hadde fartet meget omkring. Overalt var jeg blitt meget godt mottatt. Jeg var imponert over finansminister Schacht som hadde kunnet finansiere den store gjenreising som hadde funnet sted. Tyskerne følt seg smigret, og forhøret gikk over til en samtale over bordet. Med hensyn til tidsskriftet, som de hadde funnet hos meg, slo jeg en liten plate. Da jeg kom hjem fra Tysklands turen spurte mine venner om mine inntrykk, og de trodde visst at jeg var blitt nazist, for de hadde abonnert på tidsskriftet for meg. Lederen av forhøret, en gestapist som het Arendt, tødde særlig opp. Han fortalte at han var fra Saar og at de var 12 søsken. Han la ut om franskmennene, som etter den forrige krig, hadde besatt Saar med negertropper. Ja, sa jeg, men det har vi nordmenn ingen skyld i. Vi er en liten nasjon og Tyskland er en stormakt. Vi som er en liten nasjon forsøker å avfinne oss med å være en brikke i spillet méllom stormaktene. Det som vi har vanskelig å forstå er er at dere tyskere behandler oss som forbrytere, når vi ikke gjør noe annet enn det dere selv ville gjort, hvis der stod fremmede tropper i Tyskland. Jeg hadde tidligere erfaring for at en slik uttalelse gjorde inntrykk på tyskerne. Og tonen ble ennå friere. De spurté om min holdning til Quisling. Jeg sa at jeg betraktet ham som landsforræder og var litt enstelig for at jeg muligens hadde vært litt for frimodig. Men uttaIelsen hadde en helt annen virkning. Gewiss, gewiss, han er ingen ting ved siden av den lille Goebbéls og strakte ut hånden får å vise hans høyde. Så skulle tyskerne ha lunsjpause og jeg nyttet høvet til å gå på WC. Mens jeg var der kom to tyske soldater med en nordmann i 25-årsalderen og som må ha vært sterkt torturert. Det grøsset i meg. Da jeg kom tilbake til forhørsommet stod en stor tallerken bifflapskaus og ventet på meg. Det var sjelden kost i den tiden og jeg nøt den med stort behag. Forhøret etter lunsjen forløp meget rolig og etter en halv-time ble jeg ført tilbake til fengslet, og jeg pustet lettet ut. Det hadde gått over all forventning. Dagen før forhøret hadde jeg fått danskepakke med mye godt. Men det som beveget meg sterkest, var at det var noen utenforstående som tenkte på meg. Jeg var ikke bare et nummer i gestapos protokoller. Dagen etter forhøret fikk jeg en stor pakke hjemmefra med alle de gode saker som kunne oppdrives den gang. Jeg måtte gå enslig i en atskilt luftegård, men kunne tydelig høre stemmer fra den store luftsgården. En dag jeg var til lufting hørte jeg fra den andre siden av muren en stemme, som jeg mente måtte tilhøre en klassekamerat fra middelskolen, -dvs. for omlag 30 år siden. Men stemmen var svært spesiell. Lørdag, etter at jeg hadde spist stekt småtorsk til middag, triner sjefen for fengslet inn. "De kan gå hjem herr Søiland" Det var en gledelig nyhet. Jeg fortalte ham at det satt en barndomsvenn av meg i fengslet Nå hadde jeg mye igjen av pakken jeg hadde fått hjemmefra og spurte om jeg kunne få overlevere den til ham. Og det skulle jeg få lov til på betingelse av at samtalen ble ført på tysk. Det viste seg at min venn satt på flermannsselle vegg i vegg med den jeg hadde sittet i. Goddag, sa jeg, du kjenner nok ikke meg igjen Ralph, det er underlig at våre veier skal krysses her i fengslet. Han drog kjensel på meg. Jeg sa at nå er jeg sluppet fri og jeg har en pakke med gode saker som jeg vil gi deg.Verdien er ikke stor. Gleden var stor da jeg uventet kom hjem, men allerede samme aften fikk vi en støkk i livet. Min kone og jeg var til aftens hos min bror og der fikk vi høre at en fetter av meg i Oslo, og som hadde vært min kontaktmann for "Håndslag", var grepet av tyskerne med en kuffert full av dette illegale bladet. Ville tyskerne finne mitt navn i hans papirer? - Jeg fikk en ny støkk da jeg mandag morgen ble innkalt til gestapo. Den første tanke var å stikke av og gjemme meg, men der meldte seg mange motforestillinger. Tyskerne ville da sannsynlig arrestere min kone og kanskje mine barn, og kanskje kom jeg kom til å trekke med meg de som huset meg. Jeg så ingen annen utvei enn å møte på gestapo. Og glad ble jeg at jeg gjorde det. Jeg møtte en smilende Arndt som sa at han visste meget mer om meg enn det jeg hadde fortalt. Han hadde utvirket hos sin sjef at jeg i stedet for å sendes i konsentrasjonsleir, måtte forlate Bergen. Jeg satte meg i forbindelse men en venn av meg som var overlege på ét sykehus i nærheten av Eidsvoll. Han fikk en bonde til å gi meg husly, og hos ham var jeg til mai måned neste år. Jeg var sprek og var med på skogshugst m.v. og hadde det bra. En kald vinterdag med sterk vind og snedrev kom jeg kjørende med heste jeg hadde vært av sted og levert et1ass oreved for knott. På hjemvéien b1e jeg stanset av en eldre tysk offiser, som ba meg hjelpe ham med å trekke bilen sin ut av snefonnen den hadde kjørt seg fast i. Hesten forsøkte seg til ingen nytte. Han tok meg vel for en gårdsdreng og puttet til meg 10 kroner som jeg nektet å ta imot. I slutten av april 1945 forstod jeg at tyskerne snart måtte oppgi okkupasjonen og jeg drog tilbake til Bergen. Min etterfølger i mil.org. underrettet meg om at mil.org. hadde besluttet å gå til aksjon morgenen den 8.mai og sette seg i besittelse av politikammeret. Jeg og min kone møtte opp i god tid, og det var uforglemmelig å være vitne til nordmenn med hvite armbind komme marsjerende og ta politikammeret i besittelse. Det skjedde uten noen motstand. En av de første dager etter frigjøringen fikk Zachariassen en anonym telefon meddelelse om at vi i sin tid var blitt angitt. Jeg fikk av politiet tillatelse til å oppsøke gestapisten Arndt som satt i forvaring på Bergenhus. Han ble blek da han så meg, men jeg beroliget ham med at jeg ikke kom i ond hensikt. Jeg fortalte at jeg var blitt angitt og gikk ut fra at han foraktet angivere like meget som meg. Hensikten var å få rede på angiverens navn. Han forklarte at han kjente til at jeg var angitt, men visste ikke angiverens navn, det antok han at jeg ville få oppgitt av en tysk kapt-ein som også satt på Bergenhus. Jeg oppsøkte vedkommende, som lå på brisken.i undertøyet..Han spratt straks opp og stod i stiv givakt. Jeg fortalte ham grunnen til mitt besøk. Han vissté at jeg var angitt men husket kke navnet på angiveren og love å skaffe det til veie. Dessverre ble denne offiseren. dagen etter sendt tiL Oslo og jeg stilte jakten på angiveren i bero. Når jeg slapp med å forlate Bergen i stedet for å bli satt i konsentrasjonsleir, skyldes det antakelig at tyskerne i sIutten av I944 forstod at de vilIe tape krigeen. Under forhøret sa Arendt: "Vi har tapt krigen. Det erkjenner jeg" Gestapistene regnet med strenge straffer, og da var det bra å ha noen nordmenn til å gå i forbønn for seg. Den slutning er jeg kommet til fordi Arendt ble dødsdømt, og jeg ble anmodet om å undertegne en søknad om benådning. Det var flere som i likhet med meg undertegnet søknaden. Jeg må bryte kronologien og gå litt tilbake i tiden for å få med noen episoder som gjorde inntrykk på meg. - Den ene går helt tilbake til 1919 da jeg var inne til repetisjosnøvelse i flyvåpenet. Vi fikk besøk av løytnant Frihagen som kom fra hæren og skulle være observatør for artilleriet, som skulle skyte mot indirekte mål. Jeg ble satt som fører for flyet som skulle stilles til disposisjon for disse øveIser. Vi hadde vært oppe et par dager og måtte opp i 1200 meters høyde. "Den- tredje dagen var det ruskevær og skydekket lå i en høyde av ca. 500 meter, helt utilstrekkelig for de observasjoner som Frihagen skulle. utføre. Men han ville opp og vi satte avgårde. Da vi kikket sørover Oslofjorden, så vi et uvær nærme seg. Det var som et teppe fra himmel til hav. Det begynte å regne og ,det kom noen steerke vindkast så flyet sjanglet uten å lystre styring. Frihagen pikket meg i ryggen og gjorde tegn til at vi skulle gå ned. Vindkastene ble sterkere og sterkere og flyet sjanglet mer og mer og var helt ute av styring, situasjonen var nifs. Jeg tenkte pa hva min. instruktør løytnant Riiser Larsen en g ang sa. Husk på det gutter hvis' dere kommer ut i en situas]on må dere ikke lukke øynene, for enten våkner dere på sykehus eller får aldri sjangse til å åpne dem mer. Da vi nærmet oss flystasjonen og var i 100-meter, kom der et sterkt vindkast som la flyet helt på siden og hadde retningen mot en storsteinet strandlinje. Jeg var sikker flyet ville havne der. I slike situasjoner arbeider hjernen ualminnelig hurtig. Mange tanker fløy gjennom hodet og av redsel for å bli invalid resten av livet ønsket jeg for fullt alvor at det skulle ende med døden. Men heldigvis løyet vindkastene; da vi var ca 30-40 meter over sjøen så jeg fikk flyet til å lystre rorene og jeg "vannet" i god orden. Da flyet var trygt nede på f1ottørene meldte reaksjonen seg. Jeg kjente at jeg skalv. Mange år senere hadde jeg fornøye1sen av å treffe Frihagen under en kommunal middag i Stavanger. Han var da statsråd og jeg rådmann. Vi fikk anledning til å friske å opp minnene fra den turen. - Den andre episoden er fra 194I. Jeg hadde vært en tur i Haugesund og tok nattruten til Bergen. Da jeg gikk ombord, så jeg tre tyske underoffiserer stå og vinke. Det gjaldt en ung og pen norsk dame som fulgte like etter meg på landgangen.. Jeg snudde meg til henne og sa: "De burde skamme Dem". Da skipet var på Sletten, havstykket nord for Haugesund, prominerte jeg på dekket og så da damen stå i vinduet til salongen omgitt av 3 tyskere. Hun pekte på meg og straks etter sto tre tyske underoffiserer ved siden av meg. De var meget opphisset og sa at jeg hadde fornærmet den tyske vernemakt. Til straff for det ville de slå et tau rundt brystet mitt, kaste meg overbord og la meg slepe etter båten. Underlig nok ble jeg ikke skremt av denne trussel, for jeg hadde på det tidspunkt hatt så meget med tyskerne å gjøre. Jeg bløffet med navnene på en del høytstående offiserer, som jeg hadde hatt befatning med, og sa at jeg ville melde forholdet til dem. Dere skremmer ikke meg på den måten, og jeg forlanger at dere tilkaller deres offiser. Det hadde den tilsiktede virkning. De pratet litt seg imellom og forsvant. Det er to episoder som jeg vil ta med. Jeg hadde i lengre tid spredt illegale aviser, som tyskerne slo meget hardt ned på. Det måtte jeg slutte med etter at jeg gikk inn i mil.org. Jeg hadde såpass meget på samvittigheten at det skulle ikke meget til før jeg følte uro. En dag, da jeg var ute og gikk i sentrum, ser jeg på den andre siden av gaten to personer, som jeg antok var tyskere. Den ene var stor og hadde et brutalt utseende. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Deg vil jeg nødig møte i et torturkammer. De så på meg, vekslet noen ord og dermed stiger den brutalt utseende fyren ut i gaten med kurs for meg. Den andre ropte til ham, han saknet sine skritt og gikk tilbake. Jeg fikk meg en støkk. En tid senere entret jeg en trikk hvor der satt 3 a 4 grågjess, (unge tyske damer i uniform) . En av dem stirret på meg og jeg hørte hun si: Ah, der Mann mit den Koteletten (kinnskjegg). Jeg fikk en støkk og "kotelettene" raket jeg av meg ved første leilighet. Under krigen måtte vi ha grenseboerbevis, en form for pass. Det måtte vi vise på reiser, og navn og adresse ble notert på jernbane og båter. Av styrmannen på nattruten hadde jeg fått navn og adresse på den tidligere omtalte damen som holdt seg med tyskerne, for å melde henne når krigen var over. Dessverre kunne jeg ikke finne notat da jeg hadde bruk for det. Antakelig var hun en av dem som de snauklipte da krigen var over, og det kunne være straff nok. Da direktøren for sporveien gikk av i 1941 ble jeg tilbudt stillingen, men på betingelse av at jeg gikk inn i partiet. Det tilbudet avslo jeg. I stedet ble jeg straks etter krigen tilsatt som rådmann i Stavanger, og det var et godt bytte. Rådmann i Stavanger fra 1946 l.april 1946 tiltrådte jeg som, teknisk rådmann i Stavanger, og stod igjen overfor en ny og interessant oppgave. I 1948 ble jeg til min store overraskelse tilsatt som kommunikasjonsrådmann i Oslo. Men glansen ved denne tilsettelse tapte seg fort. Stillingen ble ikke så tiltrekkende etter at jeg hadde hevdet meg i konkurransen og etter flere ukers overveielse sa jeg den fra meg, under store tvil. Frasigelsen hadde mange grunner. Leiligheten som jeg ble tilbudt lå i nærheten av St. Hanshagen i nylig oppført stort bygg. Der var ingen utsikt og den var uten sol. Den kunne ingenlunde konkurrere med huset som moster hadde lovet jeg skulle bli eier av, hvis jeg ble i Stavanger. Det veiet også tungt at jeg dengang hadde motorbåt, som jeg hadde veldig meget glede av. Oslo hvor gamle og unge haster til trikken, har aldri tiltalt meg, og jeg har aldri angret på det valg jeg den gang gjorde.' Rådmannsstillingen bød på mange interessante oppgaver, men også på mange tunge stunder. I stillings medfør måtte jeg, mer enn de to andre rådmenn, ta standpunkt til spørsmål som direkte berørte den enkelte borger. En av de første saker som jeg tok opp, gjaldt grunneieres plikt til å refundere delvis kommunens utlegg til gateopparbeidelser. Jeg ble snart klar over at Stavanger hadde meget høye tomtepriser i forhold til tomteprisene i Oslo og Bergen. Disse byer krevde refusjon for gateopparbeidelser som var valgfritt etter bygningsloven. Jeg foreslo at også Stavanger skulle vedta dette. Forslaget ble inngående drøftet av kommunale myndigheter i flere år og langt om lenge vedtatt. En grunneier på Våland oppsøkte meg på kontoret, liret av seg sin harme, og stemplet meg som en erkekommunist. En annen, som jeg regnet som en venn av meg, ble fortørnet fordi jeg i byplanrådet hadde stemt imot hans søknad om å få sette opp et stort reklameskilt på et stakitt i Muségata, hvor fortauet var på det smaleste. Arbeiderpartiet hadde fremmet forslag om å bygge ny stor kino på Sølvberget, hvor kommunen hadde mange eiendommer. Jeg var den gang med i byens saneringsutvalg, hvis viktigste oppgave var å innløse eiendommer for å gjennomføre den nye og omfattende regulering. Denne oppgave bød på store økonomiske problemer. Særlig vanskelig var det når vi måtte innløse forretningsbygg i sentrum. Oppgaven ble vesentlig lettere når man kunne anvise ny tomt i nærheten. Da saken vedrørende ny kino på Sølvbergjet kom opp i bystyret, redegjorde jeg for dette syn, og frarådet det nye kinobygget. Magnus Karlson, som den gang var ordfører, ville frata meg ordet, men da grep redaktør Lorentzen inn, som medlem av bystyret. Han protesterte mot at ordføreren ville frata meg ordet, da han - og sikkert mange andre i bystyret - hadde interesse av å høre min mening. Jeg fikk ordet igjen og sa blant annet noe som siden ofte ble referert i avisene. Jeg uttalte at det selvfølgelig tillå bystyret å ta avgjørelse i saken. Jeg oppfattet meg som "mannen i tønnen" ombord i en skute i urent farvann. Jeg meldte bare fra til de som sto på broen om hvor jeg så farbar led. Siden ble jeg ofte kalt mannen i tønnen. Forslaget om nytt kinobygg ble forkastet, hvilket byen siden ikke har angret på. Da jeg tiltrådte som rådmann var jeg klar over at jeg hadde to valg. Det ene å velge den minste motstandslinje, dvs. å føle seg frem for å finne flertallets ønske. Da var det sjanse til å bli populær. Det annet var å følge det som jeg trodde var til byens fordel, da hadde jeg sjanse til å bli respektert. Og denne linje valgte jeg, og tok de ubehageligheter det førte med seg. En studiekamerat av meg, som var bymgeniør, hadde også søkt rådmanns-stillingen, og han lot ikke mange leiligheter gå fra seg for å stikke kjepper i hjulet. Men jeg hadde et fremragende kontorpersonale som det var en glede å samarbeide med. Jeg har hatt tilgang på mange års avisutklipp angående saker som jeg har hatt befatning med. Det stinker muligens av selvros, men det har gledet meg, at jeg ofte så lenger enn nesen rakk, og at mange av mine forslag står for ettertidens dom. Den tanke, som sterkest opptar meg i dag, er: Hvor lenge har jeg igjen? Jeg har ingen dødsangst, men er som de gamle patriarker "mett av dager" Da jeg i folkeskolen for første gang hørte dette uttrykket, stusset jeg meget. Men det gjør jeg ikke nå. Det gir tror jeg, uttrykk for følelser som mange oldinger går med. Man skulle ikke bli så gammel, men få slutte av mens "leken er god". STAVANGER I OKTOBER 1982 Carsten Søiland Tilbake til sks's side Auto Inform hovedside Oppdatert 30.01.13 18:18 Kommentarer sendes: sks@autoinform.no |
|