Den forferdelige dagen

Det er en vanlig aprildag i Bergen. Så vanlig som det kan være i en by, i et land som har vært okkupert av fremmede soldater i nokså nøyaktig fire år.

AV SIGFRID MOHN    (Bergens Tidende arkiv)

Jeg har litt sommerfugler i magen. I dag skal 7. klassene på Nygård skole ha en svært viktig prøve - i regning - en prøve som vil få innflytelse på om man kommer videre. Man kommer ikke inn på Sydneshaugen eller Pihl med dårlige karakterer.
Jeg trasker bortover Nygårdsgaten fra nr. 40 der jeg bor, og når klasserommet i god tid før det ringer. Lurer på om de for dagen utvalgte elevene, som skal dele ut danskesuppe og tran, rekker utdelingen før de fryktede regneoppgavene blir delt ut. Spenningen er til å ta og føle på.


Klokken er 8.35 - prøvene deles ut, jeg ser at jeg skal få trøbbel med det siste stykket, men så skjer det noe forferdelig. Et gjennomtrengende lysglimt - et uhyggelig lufttrykk, støv som virvles opp fra skoleplassen, klasseromsvinduer som går i knas og pulter som blir hevet opp fra gulvet og snudd rundt.

Hva er dette? Blir vi bombet? Mer enn 30 jenter strømmer skrikende ut fra klasserommet. Ute på gangen hersker det panikk. Vi flykter mot trappene. Når vi kommer dit, flyter trappene i havresuppe og tran - vi havner oppå hverandre - jeg registrerer at noen skriker om en brukket arm og en som blør fra hodet. Så når vi første etasje. Lærere gjør så godt de kan for å berolige, men ingen vet hva som har skjedd.


Jeg er tretten og et halvt år og vet at dette er det verste jeg har opplevd. Så begynner ryktene å surre: Hele Nygårdsgaten brenner! Masse mennesker døde! Da bryter jeg sammen. Jeg er enebarn, mor var hjemme og far var forretningsdrivende, begge i Nygårdsgaten. Jeg husker ikke mer før mor og far har kommet seg inn på skolen for å hente meg. Vi vandrer hjemover. Far forteller at det har skjedd noe forferdelig på havnen. På havnen? Så langt borte - og allikevel er Nygårdsgaten overstrødd med knust glass og sjokkerte mennesker?
Så begynner trafikken av alt mulig tilgjengelig kjøremateriell med skadete mennesker som skal bringes til Florida sykehus. Blødende, gråtende mennesker på åpne lasteplan. Mor tar meg med hjem, mens far prøver å koste vekk restene av to store butikkvinduer for glass slik at gaten kan passeres.

Vi setter oss ned et øyeblikk, mor takker Gud for at vi lever. Hva som skjer resten av dagen og dagene deretter, er historie. Jeg kan trygt si at 20. april 1944 var den verste dagen i mitt liv. (Om jeg hadde maktet det siste vanskelige regnestykket, fikk jeg aldri vite).                                    30.01.13     Hit Counter